Min historie: en kamp usett fra utsiden

Hallo, jeg er en far fra Prienai, og oppdrar en 5 år gammel sønn. Jeg har jobbet som tekniker-teknolog i et møbelfirma i 13 år, men bak denne stabile jobben skjuler det seg et liv som plages av frykt, panikkanfall og dyp angst halve tiden. Dette er en tilstand der den enkleste hverdag blir en enorm utfordring, og mangelen på styrke stenger meg ute fra verden og mine kjære.

Jeg skal ikke legge skjul på det – jeg har vurdert å avslutte det hele mer enn én gang, fordi smerten og håpløsheten virket uutholdelig. Men i dag er jeg her fordi jeg vil holde ut . Jeg vil leve for sønnen min, for familien min, og for håpet om at morgendagen kan bli lysere.

Hvorfor ber jeg om hjelp hvis alt ser bra ut fra utsiden?

Jeg vet at mange kanskje har spørsmål. Jeg kjører en god bil, jeg har en jobb – sett utenfra kan jeg virke som en vellykket person. Denne «luksusen» er imidlertid en konsekvens av sykdommen min – maniske episoder. På et tidspunkt da tankene mine ble overtatt av sykdommen, tok jeg økonomiske avgjørelser som jeg nå må betale ned stor gjeld for. Det som virker som suksess for andre, er i dag en tung byrde for meg, og hindrer meg i å kjøpe selv de nødvendige medisinene.

Mitt mål: å helbrede og tjene andre

Jeg ber om deres hjelp, ikke for luksus, men for muligheten til å stabilisere helsen min. Mitt største ønske er å komme meg på beina igjen, slik at jeg kan hjelpe andre senere. Sammen med min kone, som studerer kunstterapi, drømmer vi om å lage et studio for barn med funksjonsnedsettelser og bidra til å renovere sykehusrom slik at det blir mer lys i dem for de som nå føler seg like mørke som meg.

De innsamlede midlene vil bli brukt til å:

• For essensielle medisiner: Jeg setter av 60 euro til dette hver måned.
• For privat terapi: Offentlig støtte er ikke nok til å hjelpe meg å unnslippe grepet av flere tiår med panikk.

Jeg skammer meg over å spørre, for jeg har alltid prøvd å takle alt på egenhånd. Men jeg har innsett at jeg ikke klarer det alene lenger. Støtten din er en «livline» for meg, og lar meg tro at jeg etter å ha blitt frisk vil kunne bli en sterk far og ektemann igjen.

Takk for at du hjalp meg å velge livet.