Jeg mistet min elskede mamma, som var 83 år gammel, for en måned siden. Hun elsket dette historiske, nesten 100 år gamle huset til mine oldeforeldre. Uansett snø eller regn gikk hun rundt 10 kilometer med tunge bagasjer fra besteforeldrenes landsby (hun ankom og byttet to busser fra byen hennes før det) for å komme til dette huset, fordi det ikke gikk noen buss dit fra det tidspunktet... Jeg var sint på henne for at hun gjorde det, fordi jeg var redd for å miste henne på den måten en dag... men hun stoppet aldri før hun ikke fysisk klarte det lenger... hun følte seg lykkelig og hjemme på dette stedet... stedet der hun vokste opp med bestemoren og onklene sine etter at hun kom tilbake fra Sibir som 13-åring alene etter at familien ble deportert fra hjemmet deres i Litauen. Huset var et virkelig lykkelig sted, onkelen min bakte ferskt brød, sang og spilte harmonika og var glad for å ønske fremmede velkommen... Jeg føler en plikt overfor min elskede mamma og forfedre til å restaurere og bevare dette stedet. Som et første steg vasket vi huset i går, som var enormt rotet etter at noen gjentatte ganger hadde lett der etter skatter ... og jeg klarte ikke å slutte å beundre dets skjønnhet ... Det ville være en enorm ære å kunne restaurere denne perlen og bevare den for fremtidige generasjoner. Jeg vil sette pris på av hele mitt hjerte enhver donasjon for å bidra til å forhindre tap av denne dyrebare arven fra mine oldeforeldre. Tusen takk!♥️