Vannet tok ikke bare bort hus, mennesker og dyr. Det tok også bort jobber, drømmer og håp for fremtiden. Uten folk som herr Piotr blir det ikke noe brød. Historien hans er et rop om hjelp fra en mann som ikke vil gi opp – som kjemper for det han har bygget opp hele livet.

«Jeg skal fortelle deg drømmen min», sier herr Piotr – en mann hvis bakeri var hjertet i Stronie Śląskie i 30 år.

«Jeg heter Piotr, men folk kaller meg herr Pączek. Jeg driver et bakeri hvor vi hver dag baker brød til hele byen og omkringliggende landsbyer. Våre smultringer og blåbærkaker er kjent i hele området, kanskje til og med i hele galaksen. Vi baker bryllupskaker, som vi leverer til de vakreste dagene i livet ditt. Hver og en av oss i dette bakeriet har en oppgave – ekspeditrisene serverer deg ferske bakevarer med et smil, konditorene lager søtsaker, og rengjøringsdamen vår sørger for at alt glitrer, noe som skaper en hverdag full av varme, arbeid og håp.»

«Men plutselig åpner jeg øynene, og der er ingenting. Vannet tok alt bort.»

Dette er ikke en drøm. Det er et mareritt. Bakeriet som Piotr brukte 30 år på å bygge eksisterer ikke lenger. «15. september hang svarte skyer over byen vår. Flombølgen traff og tok alt. Hæren forsyner oss nå med brød, vi har ikke drikkevann, vi har ikke strøm. Folk mistet hjemmene sine, jobbene sine, håpet sitt ...»

Piotr mistet bakeriet sitt – et sted som ikke bare ga ham liv, men som også forsynte hundrevis av familier med brød. Han mistet det han hadde oppnådd etter 30 år med hardt arbeid. «Pandemien slo meg i bakken for første gang. Da jeg begynte å reise meg, kom en annen katastrofe – kreft. Takket være støtten fra mine ansatte, Krysia og Agnieszka, begynte jeg å se lyset i enden av tunnelen. Jeg dro denne rullestolen med all min styrke ... Og så kom vannet.»

«Jeg ligger i gjørme, gjørme, ruiner, blant menneskelige tragedier, og min egen tragedie finner sted ved siden av meg. Vil jeg reise meg? Takket være deg, ja. Jeg vil ikke klare det på egenhånd, uten deg er alt jeg har igjen drømmen om bakeriet mitt.»

Peter ber ikke bare for seg selv. Jeg ber for alle som venter på at normaliteten skal komme tilbake. «Folk sier at uten smultringer fra Pączek finnes det ingen Stronie. Vi fikk muligheten til å møte ham – han er en fantastisk, varm og god mann som nå er i nød.»

La oss ikke la historien hans ende i gjørma, i ruinene av det han brukte livet sitt på å bygge opp. La oss hjelpe ham å reise seg, og sammen med ham, la oss løfte hele samfunnet. Med pengene som samles inn, skal vi gjenoppbygge bakeriet – vi skal gjenopprette håp, arbeid og brød. Peter fortjener mer enn en påminnelse om hva som skjedde. Sammen kan vi gi ham tilbake livet som vannet tok fra ham.

Vær så snill, ikke vær likegyldig.