Hei, jeg heter Michal og er 35 år gammel.

Jeg levde et litt normalt liv inntil for tre år siden, da helseproblemer kom inn i livet mitt, den sanne årsaken til disse var vanskelig å avdekke.

Jeg ble gradvis eliminert fra hverdagen, jeg mistet jobben og nesten alt jeg hadde til da, og jeg traff bunnen.

Jeg tok fatt på en lang kamp med helsevesenet for å ha en sjanse til å fortsette å leve.

Jeg ante ikke at en uoppdaget «banalitet» ville snu opp ned på livet mitt og at jeg måtte gjennom tre operasjoner, som jeg ville kjempe for med all den styrke jeg hadde i meg.

Problemene ble verre mest når jeg dro tunge ting. Jeg gikk fra en helvetes tur til den andre, og alle undersøkelsene, ofte bare ved å se på den, endte med at jeg var frisk og at jeg hadde problemer å overvinne, at det ville gå over, at jeg var ung.

Slik fortsatte det i flere måneder, helt til det hadde gått et helt år og jeg ble overveldet av fortvilelse og var glad for hvert øyeblikk jeg kunne legge meg ned, det fikk meg til å føle meg bedre. Opp og så ned igjen. Så lenge det var mulig.

Etter hvert begynte jeg å bli kvalm etter nesten hvert måltid, jeg klarte ikke å gå ordentlig på toalettet, og på toppen av det hele var ekstremitetene mine kalde, og jeg frøs ofte selv på varme og solfylte dager. Dessuten mistet jeg gradvis usunn vekt og sov i flere dager.

Denne situasjonen kulminerte med at jeg utviklet en tarminfeksjon, som jeg måtte begynne å ta ormemedisin for. Jeg ble med hell kvitt det etter uker og trodde jeg hadde vunnet, at jeg endelig ville føle meg bedre. Men jeg kjente at noe fortsatt var galt i kroppen, jeg fokuserte på nedre del av magen, hvor det hele tiden boblet rart når jeg kjente det, og smertene var konsentrert på ett sted.

Uke etter uke, lege etter lege, og jeg kunne ikke tenke meg annet enn å i det minste be om en ultralyd, til tross for smilene, for å få noen til å se inn i kroppen min, for det var ingen som hadde sendt meg for det før.

Isen var brutt der, legen fortalte meg at jeg hadde flere centimeter stor brokk i lysken. Jeg trodde at dette var det og at det ville gå bra. Til tross for bekymring for at jeg måtte opereres, fant jeg til slutt en kirurg som fikset brokket mitt.

Siden jeg hadde brokk i lang tid, var restitusjonen veldig smertefull, spesielt det gradvise tapet av blodtilførselen til kroppen, men jeg holdt ut og jeg følte meg bedre.

Dessverre var det langt fra 100%.....og etter noen måneder viste det seg at jeg også hadde brokk på motsatt side av lysken og måtte opereres på nytt, ellers ville jeg ikke kunne bevege meg.

Igjen, håpet om at dette må være THE DAMN IT.

Slik ble det ikke. Operatørlegen anbefalte full fysisk aktivitet for tidlig, noe som senere viste seg å være en veldig dårlig idé.

Noen uker etter operasjonen begynte jeg å se legen igjen, og sa at problemene jeg hadde før operasjonen kom tilbake, men jeg ble forsikret om at problemet mitt bare var i hodet mitt og at jeg skulle overvinne det, alt ville bli bedre.

Jeg overvant det i flere måneder til jeg kom i en situasjon der jeg ikke kunne gå på do og hadde uutholdelige smerter I stedet for å gå på jobb, havnet jeg på legevakten og krevde en ny ultralyd uten hell.

Ting begynte først å røre på seg i år i begynnelsen av høsten, da jeg var på ultralyd, hvor det ble oppdaget at nettingen hadde til hensikt å reparere brokken og styrke bukveggen holdt ikke, en del av den ble rullet sammen og det var en bule under som presset på tarmen.

Med dette gikk jeg tilbake til legen som opererte begge sider av lysken min og jeg trodde at han ville fikse problemet og jeg endelig ville bli frisk. Jeg ble imidlertid møtt med en kalddusj og fullstendig avvisning, og fortalt at jeg diktet opp, selv om jeg holdt en tydelig ultralydrapport i hånden som slo fast hva som var galt, at det ikke betydde noe og at det ikke var noe problem.

Jeg fant hjelp først etter lang tid i Liberec, på en brokkklinikk, hvor de tilbød meg en løsning på situasjonen, som også var rask og jeg kunne glede meg til endelig å få ro i sjelen.

I dag, 9. desember 2024, er jeg nesten 14 dager etter operasjon og revisjon av begge lyskene og korrigering av tidligere svikt av legen som opererte meg før... og tilstanden min er i bedring, og jeg skal ha fremtidige kontroller og muligens rettidig operasjon slik at hele denne situasjonen ikke gjentar seg og det ikke trekker ut i flere år...

Jeg skulle ønske jeg hadde nok tid til at alt kunne gro, og jeg skyndte meg ikke inn på jobb. For å unngå at alt dette skulle skje igjen, tok det mye ut av meg og slitte ut omgivelsene og vennene mine på mange måter.

Jeg vil veldig gjerne fungere som en mann igjen og gi tilbake i det minste litt glede til menneskene rundt meg bare ved å ta meg sammen, klare alt og leve livet mitt igjen.

Takk for at du leser og for muligheten til i det minste å dele disse vanskelighetene.

Med ønsker om god helse,

Michael