Hallo, jeg heter Michal og er 35 år gammel.

Jeg levde et noenlunde normalt liv inntil for tre år siden, da helseproblemer kom inn i livet mitt, hvis virkelige årsak var vanskelig å avdekke.

Jeg ble gradvis eliminert fra hverdagen, jeg mistet jobben min og nesten alt jeg hadde hatt frem til da, og jeg traff bunnen.

Jeg startet en lang kamp med helsesystemet for å ha en sjanse til å fortsette å leve.

Jeg ante ikke at en uoppdaget «banalitet» ville snu livet mitt på hodet, og at jeg måtte gjennomgå tre operasjoner, som jeg ville kjempe for med all den styrken jeg hadde i meg.

Problemene ble verre når jeg dro tunge ting. Jeg gikk fra ett helvete til det neste, og alle undersøkelsene, ofte bare ved å se, endte med konklusjonen om at jeg var frisk og at jeg hadde problemer å overvinne, at det ville gå over, at jeg var ung.

Det fortsatte slik i flere måneder, helt til et helt år var gått og jeg var overveldet av fortvilelse og var glad for hvert øyeblikk jeg kunne legge meg ned, det fikk meg til å føle meg bedre. Opp og så ned igjen. Så lenge jeg kunne.

Jeg begynte gradvis å bli kvalm etter nesten hvert måltid, jeg klarte ikke å gå ordentlig på do, og som griseteppe var ekstremitetene mine kalde, og jeg frøs ofte selv på varme, solfylte dager. I tillegg gikk jeg gradvis ned i usunn vekt og sov i dagevis.

Denne situasjonen kulminerte i at jeg fikk en tarminfeksjon, som jeg måtte begynne å ta ormekur for. Jeg ble kvitt den etter flere uker og trodde jeg hadde vunnet, at jeg endelig ville bli frisk. Men jeg følte at noe fortsatt var galt i kroppen min, jeg fokuserte på nedre del av magen, hvor det konstant boblet merkelig når jeg palperte den, og smerten var konsentrert på ett sted.

Uke etter uke, lege etter lege, og jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn å i det minste be om en ultralyd, til tross for glisene, for å få noen til å se inn i kroppen min, for ingen hadde sendt meg for det før.

Der brast isen, og legen fortalte meg at jeg hadde en brokk i lysken som var flere centimeter stor. Jeg trodde det var det, og at det ville gå bra. Til tross for frykten for at jeg måtte opereres, fant jeg endelig en kirurg som fikset brokken min.

Siden jeg hadde brokk i lang tid, var rekonvalesensen svært smertefull, spesielt det gradvise tapet av blodtilførsel til kroppen, men jeg holdt ut og jeg følte meg bedre.

Dessverre var det langt fra 100% ..... og etter noen måneder viste det seg at jeg også hadde en brokk på motsatt side av lysken og måtte opereres på nytt, ellers ville jeg ikke kunne bevege meg.

Igjen, håpet om at dette må være DEN FORBANNE DET.

Det skjedde ikke. Den opererende legen anbefalte full fysisk aktivitet for tidlig, noe som senere viste seg å være en svært dårlig idé.

Noen uker etter operasjonen begynte jeg å gå til legen igjen. Han sa at problemene jeg hadde før operasjonen var på vei tilbake, men jeg ble forsikret om at problemet bare var i hodet mitt, og at jeg burde overvinne det, så ville alt bli bedre.

Jeg overvant det i flere måneder, helt til jeg havnet i en situasjon der jeg ikke kunne gå på do og hadde uutholdelige smerter. I stedet for å dra på jobb, endte jeg opp på akuttmottaket, og krevde uten hell en ny ultralyd.

Ting begynte først å bevege seg i år tidlig på høsten, da jeg tok ultralyd, hvor det ble oppdaget at nettet som var ment å reparere brokken og styrke bukveggen ikke holdt, deler av det var rullet opp og det var en kul under som presset på tarmen.

Med dette dro jeg tilbake til legen som opererte begge sider av lysken min, i den tro at han ville fikse problemet og at jeg endelig ville bli bra. Jeg ble imidlertid møtt med en kald dusj og fullstendig avvisning, og at jeg bare innbilte meg ting, til tross for at jeg holdt en tydelig ultralydrapport i hånden som slo fast hva som var galt, og sa at det ikke betydde noe og at det ikke var et problem.

Jeg fant først hjelp etter lang tid i Liberec, på en brokkklinikk, hvor de tilbød meg en løsning på situasjonen, som også gikk raskt, og jeg kunne se frem til endelig å få ro i sjelen.

I dag, 9. desember 2024, er det nesten 14 dager siden operasjonen og revisjonen av begge lyskene og korrigeringen av tidligere feil utført av legen som opererte meg tidligere ... og tilstanden min er i bedring, og jeg vil ha fremtidige kontroller og muligens rettidig kirurgi slik at hele denne situasjonen ikke gjentar seg og ikke drar ut i årevis ...

Jeg skulle ønske jeg hadde nok tid til at alt skulle leges, og at jeg ikke hastet på jobb. Det tok lang tid før det ikke skjedde igjen, og det utmattet også familien og vennene mine på mange måter.

Jeg skulle virkelig gjerne fungere som en mann igjen og gi tilbake i det minste litt glede til menneskene rundt meg bare ved å ta meg sammen og klare alt og leve livet mitt på nytt.

Takk for at du leste og for muligheten til i det minste å dele disse vanskelighetene.

Med ønsker om god helse,

Mikael