Hallo

Jeg heter Vicky og er nå 21 år gammel.

Dessverre hadde jeg ikke den enkleste historien og jeg er absolutt ikke den eneste.

I en alder av 14, etter noen traumatiske hendelser og opplevelser, ble jeg tatt hånd om av Ungdomskontoret og bodde deretter i bogruppe i flere år.

Kort tid etter at jeg flyttet inn endret livet mitt seg totalt fordi jeg plutselig ble psykisk syk etter alt som hadde skjedd.

Jeg kom til en barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk for første gang og viste de første avvikene.

Dessverre begynte jeg å skade meg selv og visste ikke lenger hva jeg skulle gjøre med alle mine tanker, følelser og sinne.

Etter en tid begynte dissosiative anfall

Anfall og andre ting, derfor måtte jeg bruke mye tid på klinikker og sykehus.

Så den gang kunne jeg ikke leve livet mitt som andre unge på min alder og måtte stole mye på hjelp.

På et tidspunkt måtte jeg ta medisiner og det ble kronisk.

På det tidspunktet var jeg ikke klar over noe av dette eller hva det hele betydde for meg fordi det var alt for mye for meg.

Etter noen uker kom diagnosen PTSD inn i livet mitt.

Mange tror nå at psykisk helse ikke er dårlig, men nei, det er ikke sant, sykdommen har tatt like mye livskraft og vilje fra meg som en som har kreft og må ta lang cellegift fordi PTSD krever mye tid, mye terapi og fremfor alt mye oppmerksomhet.

Dessverre er det ikke forsket så mye på sykdommen og i dagens samfunn er alt nedprioritert.

Du får høre sånne ting, det er bare psykologisk og du bør ikke oppføre deg slik, men dessverre er de fleste ikke klar over hva det faktisk gjør med en person.

Men det har tatt vekk mye av vitaliteten og livsgleden min, som jeg nå møysommelig må kjempe tilbake.

Siden 2022 bor jeg ikke lenger med ungdomshjelp, men alene.

På grunn av tapet av den beskyttede plassen, hadde jeg igjen mange tilbakeslag som satte noen hindringer i veien for meg. Jeg var ikke i stand til å jobbe eller gå på skolen på noen måneder på grunn av risikoen for at noe skulle skje med meg eller meg igjen var for stor har et tilbakefall.

Jeg er på en ganske god vei nå, men sykdommen legger fortsatt mange hindringer i veien som jeg ikke kan overvinne på egenhånd.

Jeg tar nå medisiner og har hatt noen behandlinger og sykehus- og klinikkopphold og vil gjerne finne en god vei videre, men det er ikke mulig på egenhånd.

Personlig bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ta flere medisiner fordi det var bivirkninger, og det var derfor jeg kom på ideen om å ha en hund.

Jeg er av natur en tilbaketrukket person og liker kontakt med dyr.

Selvfølgelig har mye skjedd og blitt bedre de siste årene, men sykdommen er der fortsatt og dessverre forsvinner ikke angrepene fortsatt, noe som fortsatt er ekstremt ille for meg fordi jeg vil leve livet mitt som alle andre på min alder som er frisk er .

Etter litt research kom jeg på ideen om at jeg gjerne vil ha en assistansehund for PTSD og håper å kunne ta hoppet tilbake til det normale livet med færre symptomer.

Det er klart for meg at sykdommen ikke vil gå helt bort, men hunden ville vært en enorm hjelp for meg, spesielt nå som jeg bor alene og ingen merker om noe skjer.

Han kan fortelle når dette skjer, og i en nødssituasjon kan han til og med gi meg medisiner eller roe meg ned og rett og slett gi meg tryggheten som ingen andre kan gi meg.

Han kan gjøre mange andre ting som forhåpentligvis vil hjelpe meg med å overvinne sykdommen min eller dempe den litt slik at jeg kan leve en normal hverdag som andre på min alder.

Hunden får da gå til steder der ingen andre kan gå og hvis jeg er heldig selv til sykehus eller markeder i henhold til loven.

Nesten som en førerhund eller lignende.

Så jeg ville bli veldig glad for hver cent og euro som kan doneres og hjelpe meg å nå målet mitt.

Det skal ikke være tigging, men jeg ville virkelig vært avhengig av det for som trainee og student har man dessverre ikke god inntekt til å gjøre noe slikt mulig.

Og nesten ingen kan få pengene samlet på egen hånd, men det ville vært superviktig for fremtiden min og for å holde sykdommen inne.

Dessverre betales ikke denne typen trening eller assistansehund av noe helseforsikringsselskap og du må dekke kostnadene helt selv hvis du trenger det. Dette er dessverre nesten umulig og derfor er de fleste avhengige av hjelp fra fremmede .

Foreløpig har fondet kun dekket kostnadene for en blindhund alle andre hjelpehunder må betales helt av eget fond, noe som dessverre ikke er mulig for meg som elev og trainee på egenhånd.

For meg ville det vært det siste alternativet uten ytterligere medisiner og andre tiltak.

Jeg ville vært så takknemlig for all hjelp og hver øre!

Med vennlig hilsen