Hallo

Jeg heter Vicky, og jeg er 21 år gammel nå.

Dessverre har jeg ikke hatt den enkleste historien å gå gjennom, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste.

Etter flere traumatiske opplevelser, som 14-åring, ble jeg tatt hånd om av ungdomsvernet og bodde deretter i en bofellesskapsgruppe i flere år.

Kort tid etter at jeg flyttet inn der, forandret livet mitt seg 180 grader fordi jeg plutselig ble psykisk syk etter alt som hadde skjedd.

Jeg ble innlagt på en barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk for første gang og begynte å vise tegn på unormaliteter.

Dessverre begynte jeg å skade meg selv og visste ikke lenger hva jeg skulle gjøre med alle tankene, følelsene og sinnet mitt.

Etter en tid oppsto dissosiative anfall

Anfall og andre ting, som medførte at jeg måtte tilbringe mye tid på klinikker og sykehus.

Så selv den gang kunne jeg ikke leve livet mitt som andre unge mennesker på min alder og var avhengig av mye hjelp.

På et tidspunkt måtte jeg ta medisiner, og det ble kronisk.

På den tiden var jeg ikke klar over hva alt dette betydde for meg, fordi det ble for mye for meg.

Etter noen uker kom diagnosen PTSD inn i livet mitt.

Mange tror nok at det psykisk sett ikke er så ille, men nei, det stemmer ikke. Sykdommen har tatt like mye av vitaliteten og viljestyrken min som fra en som har kreft og må gjennomgå lange perioder med cellegiftbehandling, fordi PTSD krever mye tid, mye terapi og fremfor alt mye oppmerksomhet.

Dessverre har sykdommen ikke blitt forsket mye på, og i dagens samfunn blir alt nedtonet.

Du hører ting som om det «bare» er psykologisk og at du ikke burde lage så mye oppstyr, men hva det faktisk gjør med en person er noe folk flest dessverre fortsatt ikke innser.

Men det har tatt fra meg mye av vitaliteten og livsgleden min, som jeg nå må kjempe for å få tilbake.

Siden 2022 bor jeg ikke lenger på ungdomsvelferd, men alene.

Tapet av det beskyttede rommet førte også til mange tilbakeslag som satte hindringer i veien for meg. Jeg klarte ikke å jobbe eller gå på skole i noen måneder fordi risikoen for at noe skulle skje med meg eller at jeg skulle få et tilbakefall var for stor.

Jeg er på ganske god vei nå, men sykdommen legger fortsatt mange hindringer i veien for meg som jeg ikke klarer å overvinne på egenhånd.

Jeg tar nå medisiner og har hatt flere terapier og opphold på klinikker og sykehus, og ønsker å finne en god vei videre, selv om dette ikke er mulig på egenhånd.

Personlig bestemte jeg meg for å ikke ta flere medisiner fordi bivirkningene ikke er ubetydelige, og det er derfor jeg kom opp med ideen om å skaffe meg en hund.

Jeg er en tilbaketrukket person av natur og liker kontakt med dyr.

Selvfølgelig har mye skjedd og blitt bedre de siste årene, men sykdommen er fortsatt der, og dessverre forsvinner ikke anfallene, noe som fortsatt er ekstremt ille for meg, fordi jeg skulle ønske jeg levde livet mitt som alle andre på min alder som er friske.

Etter litt research kom jeg opp med ideen om at jeg gjerne skulle hatt en assistansehund for PTSD, og jeg håper at dette vil hjelpe meg tilbake til et normalt liv med færre symptomer.

Jeg vet at sykdommen ikke vil forsvinne helt, men en hund ville vært til stor hjelp for meg, spesielt nå som jeg bor alene og ingen legger merke til det hvis noe skjer.

Han kan legge merke til når det skjer, og i en nødsituasjon kan han til og med gi meg medisiner eller roe meg ned og rett og slett gi meg den tryggheten som ingen andre kan gi meg.

Han kan gjøre mange andre ting som forhåpentligvis vil hjelpe meg med å overvinne sykdommen min eller begrense den noe, slik at jeg kan leve et normalt hverdagsliv som andre på min alder.

Hunden får da lov til å gå til steder ingen andre kan gå, og hvis jeg er heldig, til og med til sykehuset eller markeder, ifølge loven.

Litt som en førerhund eller lignende.

Jeg ville blitt veldig glad for hver krone og euro som kan doneres, og som hjelper meg med å nå målet mitt.

Det er ikke ment som tigging, men jeg ville virkelig vært avhengig av det fordi man som trainee og student dessverre ikke har god nok inntekt til å gjøre noe slikt mulig.

Og nesten ingen klarer å få samlet pengene på egenhånd, men det ville vært superviktig for fremtiden min og for å begrense sykdommen.

Dessverre dekkes ikke denne typen trenings- eller assistansehund av noen helseforsikring, og du må dekke kostnadene selv hvis du trenger det. Noe som dessverre er nesten umulig, og det er derfor folk flest må stole på hjelp fra fremmede.

Frem til nå dekker helseforsikringen bare kostnadene for én blind hund; alle andre assistansehunder må betales helt av egen lomme, noe som dessverre ikke er mulig for meg som student og praktikant.

For meg ville det imidlertid være det siste alternativet uten ytterligere medisiner og andre tiltak.

Jeg ville vært så takknemlig for all hjelp og hver krone!

Med vennlig hilsen