Hallo

Jeg heter Vicky, og jeg er 21 år gammel nå.

Dessverre kom jeg meg ikke gjennom den enkleste historien, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste.

Etter noen traumatiske opplevelser, da jeg var 14 år, ble jeg tatt hånd om av ungdomsvernet og bodde deretter i et kollektiv i flere år.

Kort tid etter at jeg flyttet inn der, endret livet mitt seg 180 grader fordi jeg plutselig ble psykisk syk etter alt som hadde skjedd.

Jeg ble innlagt på en barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk for første gang og viste første tegn på unormalitet.

Dessverre begynte jeg å skade meg selv og visste ikke hva jeg skulle gjøre med alle tankene, følelsene og sinnet mitt.

Etter en tid begynte dissosiative anfall.

Anfall og andre relaterte problemer medførte at jeg måtte tilbringe mye tid på klinikker og sykehus.

Så selv den gang kunne jeg ikke leve livet mitt som andre unge mennesker på min alder og var veldig avhengig av hjelp.

Til slutt måtte jeg ta medisiner, og det ble kronisk.

På den tiden var jeg ikke klar over noe av det, og jeg forsto ikke hva det betydde for meg, fordi det ble for mye.

Etter noen uker fikk jeg diagnosen PTSD.

Mange tror nok at psykisk sykdom ikke er så ille, men nei, det stemmer ikke. Sykdommen har tatt like mye vitalitet og viljestyrke fra meg som fra en som har kreft og må gjennomgå cellegiftbehandling over lengre tid, fordi PTSD krever mye tid, mye terapi og fremfor alt mye oppmerksomhet.

Dessverre er sykdommen ikke godt forsket på, eller rettere sagt, den blir nedtonet i dagens samfunn.

Man hører ting som om det «bare» er psykologisk og at man ikke burde lage så mye oppstyr, men folk flest er ikke engang klar over hva det faktisk gjør med en person, dessverre ikke engang i dag.

Men det har tatt fra meg mye av vitaliteten og livsgleden min, som jeg nå må kjempe hardt for å få tilbake.

Siden 2022 bor jeg ikke lenger i ungdomstjenester, men alene.

Tapet av mitt trygge rom førte også til mange tilbakeslag som satte hindringer i veien for meg. Jeg klarte ikke å jobbe eller gå på skole i flere måneder fordi risikoen for at noe skulle skje med meg eller at jeg skulle få tilbakefall var for stor.

Jeg er på ganske god vei nå, men sykdommen kaster fortsatt mange hindringer i veien for meg som jeg ikke kan overvinne alene.

Jeg tar for tiden medisiner, har gjennomgått flere terapier og sykehusopphold, og ønsker å finne en god vei videre, men dette er ikke mulig alene.

Jeg personlig bestemte meg for å ikke ta flere medisiner fordi bivirkningene også er betydelige, og det er derfor jeg kom opp med ideen om å skaffe meg en hund.

Jeg er av natur en tilbaketrukket person og liker kontakt med dyr.

Selvfølgelig har ting endret seg og blitt bedre de siste årene, men sykdommen er fortsatt der og anfallene forsvinner dessverre fortsatt ikke, noe som fortsatt er ekstremt vanskelig for meg fordi jeg vil leve livet mitt som alle andre på min alder som er friske.

Etter litt research kom jeg opp med ideen om at jeg gjerne skulle hatt en assistansehund for PTSD, og jeg håper at dette vil hjelpe meg med å ta spranget tilbake til et normalt liv med færre symptomer.

Jeg forstår at sykdommen ikke vil forsvinne helt, men hunden ville vært til enorm hjelp for meg, spesielt nå som jeg bor alene og ingen legger merke til det hvis noe skjer.

Han kan si når det er i ferd med å skje, og i en nødsituasjon kan han til og med gi meg medisiner eller roe meg ned, og rett og slett gi meg den tryggheten som ingen andre kan gi meg.

Han kan gjøre mange andre ting som forhåpentligvis vil hjelpe meg med å overvinne sykdommen min eller å begrense den noe, slik at jeg kan leve et normalt hverdagsliv som andre på min alder.

Hunden får da lov til å gå til steder der ingen andre kan gå, og hvis jeg er heldig, til og med til sykehuset eller markeder, ifølge loven.

Nesten som en førerhund, eller lignende.

Jeg ville derfor være ekstremt takknemlig for hver krone og euro som kan doneres og hjelpe meg med å nå målet mitt.

Dette er ikke ment som tigging, men jeg ville virkelig vært avhengig av det, for som lærling og student har jeg dessverre ikke god nok inntekt til å gjøre noe slikt mulig.

Og så å si ingen kan samle inn pengene alene, men det ville være ekstremt viktig for fremtiden min og for å begrense sykdommen.

Dessverre dekkes ikke denne typen trenings- eller assistansehund av noen helseforsikring, og du må bære kostnadene helt selv hvis du trenger det. Dette er praktisk talt umulig, og det er derfor folk flest er avhengige av hjelp fra fremmede.

Så langt dekker helseforsikringen bare kostnadene for én blind hund; alle andre assistansehunder må betales helt av egen lomme, noe som dessverre ikke er mulig for meg som student og praktikant.

For meg ville det imidlertid være siste utvei uten ytterligere medisiner eller andre tiltak.

Jeg ville vært så takknemlig for all hjelp og hver krone!

Med vennlig hilsen