Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal begynne, kanskje «in medias res». At jeg skammer meg fryktelig, for for øyeblikket finner jeg ingen annen måte enn å be om nåde, om hjelp. Nemlig har jeg en hund som fikk en fremre korsbåndskade i høyre kne for litt over en uke siden. Og hun trenger visstnok en operasjon, det skal koste rundt 2000 euro, men jeg har ikke sett den på noen år. Du vet, jeg er ufør pensjonist, jeg bor med moren min, som også er ufør pensjonist, og med faren min, som har en avansert form for demens (jeg kan sende bevis på alle funksjonshemminger og helsetilstander senere, NB). Vi har ikke råd til å ta vare på pensjonistene hjemme, vi prøver vårt beste å ta vare på ham selv, men jeg føler sjelden at vi lykkes. Når jeg ser på smerten hennes, blir jeg stadig overveldet av dårlig samvittighet, en følelse av hjelpeløshet, skyld, ... du skjønner, det er også derfor jeg skriver. Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke ønsker å vekke dårlig samvittighet med livets forvirring, jeg vil bare be om hjelp. Hvis det ikke fungerer, forstår jeg at én person ikke kan redde hele verden, men et ord er ikke en hest.