Kjære fru/herr,

La meg dele historien min med dere, som begynte for åtte år siden og har fullstendig forandret livet mitt siden den gang. Jeg ble alvorlig syk fra dag til dag. Det som er naturlig for andre – å spise, jobbe, gledene i hverdagen – har blitt en uoppnåelig drøm for meg.

En konstant, uutholdelig smerte dukket opp på ett sted i magen, som om jeg stadig led av magesmerter. Jeg kan bare lindre det noen ganger med sterkt trykk – det er slik jeg tilbringer hver dag. Spising er ikke en glede for meg, men en plage: Jeg klarer nesten ikke å spise, og jeg har problemer med å holde vekten min. Jeg måtte fjerne nesten alt fra kostholdet mitt, men selv de få matvarene jeg teoretisk sett kunne spise forårsaker smerte.

De siste årene har jeg gjort alt for å finne årsaken til sykdommen min. Jeg har besøkt utallige leger over hele landet, prøvd tradisjonelle og alternative behandlinger og gjennomgått tre operasjoner, men jeg er fortsatt på samme sted. Diagnosen, som var vanskelig å stille, er blant annet at nervene i tarmene mine ikke fungerer som de skal. De snakker bare om ett alternativ: stomi, men det er ingen garanti for at det faktisk ville være en løsning.

Sykdommen har ødelagt ikke bare kroppen min, men hele livet mitt. Jeg mistet ikke bare jobben min, men også en drøm – å bli mor. På grunn av sykdommen har ikke dette vært mulig så langt, selv om det var mitt største ønske. Jeg ville fortsatt hatt en sjanse hvis jeg kunne bli raskt frisk, men jeg trenger medisinsk hjelp til dette, noe jeg for øyeblikket ikke har råd til.

Ekteskapet mitt falt også i grus. I starten støttet familien min og mannen min meg i den tro at jeg ville komme meg. Men med årene har håpet falmet, og i dag sitter jeg alene med smerten min. Jeg lever i et sårbart forhold som fortærer meg ikke bare fysisk, men også mentalt.

Men det er ikke den jeg er. I bunn og grunn er jeg en munter, humoristisk kvinne som elsker å leve, som kjemper, som aldri gir opp. Men nå føler jeg at jeg ikke klarer å fortsette alene lenger. Jeg vil ikke leve slik, jeg vil ikke akseptere at smerte og hjelpeløshet definerer livet mitt.

Frem til nå har jeg aldri bedt om hjelp. Jeg har alltid foretrukket å gi, men nå er jeg tvunget til å vende meg til deg. Jeg tror fortsatt at det finnes en lege, en behandling som kan hjelpe meg. Men for å komme dit trenger jeg støtte.

Hvis du kan, vær så snill å hjelpe meg med å fortsette kampen og få en sjanse til et normalt liv. Jeg uttrykker min dypeste takknemlighet for all støtte.

Med et takknemlig hjerte og takk.