Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle måtte gjøre dette, men her er vi...

Jeg er en alenemor på 29 år, og jeg sliter økonomisk. Ordene er satt, la meg nå forklare hvordan jeg kom hit.

Hovedårsaken til min økonomiske ulykkelighet er at jeg alltid har ønsket å sette familiens lykke foran alt annet, selv om det betydde å frata meg selv noe for å behage dem. Men jeg har nådd et punkt hvor det har forårsaket meg så store problemer at jeg ikke får sove om natten, jeg har sommerfugler i magen hver dag ved tanken på namsmennene som banker på døren min ... Jeg har mørke tanker hver dag, noen ganger klarer til og med mine tre barn ikke å få dem ut av hodet mitt, selv om jeg ville gitt hva som helst for dem. Men jeg sier til meg selv at det ville vært enklere for meg, at jeg ikke ønsker dette livet for barna mine. Jeg vil bygge en fremtid for dem, men jeg klarer det ikke. Tårene mine smaker bittert, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Så her er en siste flaskepost. Jeg ber aldri noen om noe, men jeg har ikke lenger noe valg. Hvis jeg vil se barna mine vokse opp, må jeg be om hjelp, for ellers klarer jeg det ikke.

Til dere som leser denne meldingen, selv en liten donasjon ville lettet en stor tyngde fra hjertet mitt, og jeg ville vært takknemlig for dere livet ut. Jeg vet det bare er ord, men det er alt jeg har i dag, evig takknemlighet til deg.

Takk fra en mamma i mørket som håper å se et gnist av håp.