Jeg trodde aldri jeg skulle måtte gjøre dette en dag, men her er vi ...

Jeg er en alenemor på 29 år, og jeg sliter økonomisk. Der har jeg sagt det; la meg nå forklare hvordan jeg kom hit.

Hovedårsaken til mine økonomiske problemer er at jeg alltid har ønsket å sette familiens lykke over alt annet, selv om det betydde å måtte frata meg selv noe for å behage dem. Men jeg har nådd et punkt der det har satt meg i så store vanskeligheter at jeg ikke får sove om natten. Jeg har en klump i magen hver dag ved tanken på namsmenn som banker på døren min. Jeg har mørke tanker hver dag; noen ganger klarer ikke til og med mine tre barn å få dem ut av hodet mitt, selv om jeg ville gitt hva som helst for dem. Men jeg sier til meg selv at det ville vært enklere for meg, at jeg ikke vil ha dette livet for barna mine. Jeg vil bygge en fremtid for dem, men jeg klarer det ikke. Tårene mine smaker bittert; jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Så her er min siste flaskepost. Jeg ber aldri noen om noe, men jeg har ikke noe annet valg. Hvis jeg vil se barna mine vokse opp, må jeg be om hjelp, for ellers vil jeg ikke klare meg.

Til dere som leser denne meldingen, selv en liten donasjon ville lette en enorm tyngde fra hjertet mitt, og jeg ville være evig takknemlig. Jeg vet at dette bare er ord, men det er alt jeg har i dag: evig takknemlighet til dere.

Takk fra en mor i mørket som håper å se et gnist av håp.