Jeg trodde aldri det skulle ende slik. Ikke slik.

Som 22-åring trodde jeg at jeg skulle ha det sammen nå. Jeg trodde jeg skulle ha en plan. Men nå, med en ryggsekk full av klær jeg ikke engang trenger og ingen steder å gå, vet jeg ikke engang hva planen er. Foreldrene mine kastet meg ut i morges, ordene deres kalde og endelige, som en dør som smeller igjen i ansiktet mitt.

"Kom deg ut," sa faren min med en stein i stemmen. "Du er ikke et barn lenger. Finn ut av det."

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle slå tilbake. Jeg bare sto der, nummen, mens de så meg gå – som om de så en fremmed gå bort. Som om jeg ikke gjorde noe.

Jeg tenkte på å ringe noen – kanskje en av mine gamle venner – men hvem vil hjelpe noen som meg? Jeg har ikke holdt kontakten med noen siden videregående. De har alle gått videre, vokst opp, funnet ut av livet sitt. Jeg kan knapt beholde en jobb, enn si finne et sted å bo.

Jeg prøvde å gå, og tenkte kanskje jeg kunne finne en måte å komme meg gjennom dagen på. Solen er fortsatt oppe, men det føles allerede som om den går ned på meg. Gatene er tomme, folk suser forbi, og jeg føler at jeg er usynlig. Magen min knurrer, men jeg har ikke en krone til navnet mitt. Ikke engang et ekstra bytte.

Jeg tenkte på å reise hjem, men jeg vet at jeg ikke kan. De gjorde det klart at jeg ikke er velkommen. Og jeg vet ikke hva som er verre – å bli kastet ut, eller vite at jeg ikke en gang er savnet.

Jeg fant en benk i parken. Det er kaldt nå, og benken er hardere enn jeg trodde. Jeg trekker opp knærne, prøver å holde varmen, men ingenting fungerer. Sulten gnager i meg, men mer enn det er det ensomheten. Det føles som om jeg synker, som om jeg forsvinner.

Jeg lukker øynene et sekund, bare for å slippe unna. Men jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Hvor skal jeg dra? Hvem skal bry seg?

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det ikke er noen vei tilbake. Jeg har ødelagt alt. Og nå er det bare meg og denne tomme byen.