Jeg trodde aldri det skulle ende slik. Ikke slik.

Som 22-åring trodde jeg at jeg skulle ha det på stell nå. Jeg trodde jeg skulle ha en plan. Men nå, med en ryggsekk full av klær jeg ikke engang trenger og ingen steder å gå, vet jeg ikke engang hva planen er. Foreldrene mine kastet meg ut i morges, ordene deres kalde og avgjørende, som en dør som smalt igjen rett foran meg.

«Kom deg ut,» sa pappa med steinete stemme. «Du er ikke et barn lenger. Finn ut av det.»

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle slå tilbake. Jeg bare sto der, nummen, mens de så meg gå – som om de så en fremmed gå sin vei. Som om jeg ikke betydde noe.

Jeg tenkte på å ringe noen – kanskje en av mine gamle venner – men hvem ville hjelpe en som meg? Jeg har ikke holdt kontakten med noen siden videregående. De har alle gått videre, blitt voksne og funnet ut av livene sine. Jeg klarer knapt å beholde en jobb, langt mindre finne et sted å bo.

Jeg prøvde å gå, og tenkte at jeg kanskje kunne finne en måte å komme meg gjennom dagen på. Solen er fortsatt oppe, men det føles allerede som om den går ned. Gatene er tomme, folk haster forbi, og jeg føler meg usynlig. Magen min rumler, men jeg har ikke en dollar på kontoen. Ikke engang vekslepenger.

Jeg tenkte på å dra hjem igjen, men jeg vet at jeg ikke kan. De gjorde det klart at jeg ikke er velkommen. Og jeg vet ikke hva som er verre – å bli kastet ut, eller å vite at jeg ikke engang er savnet.

Jeg fant en benk i parken. Det er kaldt nå, og benken er hardere enn jeg trodde. Jeg drar knærne opp og prøver å holde varmen, men ingenting fungerer. Sulten gnager i meg, men mer enn det, det er ensomheten. Det føles som om jeg synker, som om jeg forsvinner.

Jeg lukker øynene et sekund, bare for å unnslippe det. Men jeg klarer ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Hvor skal jeg dra? Hvem skal bry seg?

Det eneste jeg vet sikkert er at det ikke finnes noen vei tilbake. Jeg har ødelagt alt. Og nå er det bare meg og denne tomme byen.