Mens jeg var på Bali, var jeg frivillig i Setulus Hati-foreningen, og vi dro for å besøke Agus og faren hans.

Agus er en 10 år gammel gutt med både fysiske og nevrologiske funksjonshemminger.

Faren gjør sitt beste for å ta vare på ham

Moren døde under fødselen

Faren jobber som bonde, han prøver å bare akseptere jobber som lar ham dra hjem hver kveld, men når han går tom for penger og mat, blir han tvunget til å akseptere hva enn de tilbyr ham.

Det hender at han noen ganger blir borte fra hjemmet i en eller to netter, og Agus blir hjemme alene.

Han spiser ikke

Han drikker ikke

Han går ikke på toalettet

Noen ganger faller han til og med ut av sengen og blir liggende der, i regnet, og venter på at faren skal komme tilbake og sette ham tilbake på bordet.

Da vi kom til huset deres visste jeg hva jeg kunne forvente, de hadde fortalt meg om historien sin.

Likevel, etter å ha sett faren smile og etter å ha sett Agus smile, brast jeg i gråt som en idiot.

Jeg gjemte meg umiddelbart fordi det virket som mangel på respekt overfor dem som lever et så hardt liv og likevel klarer å smile.

Vi hadde med ris, egg og litt penger til ham.

Men det er ikke nok! Folkens, jeg trenger deres hjelp.

Jeg skulle ønske de i det minste hadde noe å spise, slik at pappa kunne bli hjemme uten å la Agus være alene.

Så er det mest ambisiøse prosjektet å skape en ny inntektskilde for pappa! Den herren er et fenomen med hendene sine, en sann kunstner som er i stand til å lage absurde figurer fra en tømmerstokk eller en steinblokk.

Skal vi hjelpe ham?