Dette er ikke bare en leilighet.

Det er min barndom.

Det er mitt trygge sted.

Det er den siste fysiske forbindelsen jeg har med foreldrene mine.

Jeg mistet begge foreldrene mine da jeg bare var 11 år gammel. I en alder hvor de fleste barn fortsatt lærer å være modige, lærte jeg å overleve uten de to menneskene som var hele min verden. Siden den gang har dette hjemmet vært det eneste stedet som fortsatt føles som dem – latteren deres i veggene, varmen deres i sollyset gjennom vinduene, kjærligheten deres i hvert hjørne.

Tiden har imidlertid ikke vært snill med leiligheten. Den trenger nå umiddelbare reparasjoner. Veggene er skadet, deler av den er ikke lenger trygge, og jeg kan ikke restaurere den alene. Hver sprekk føles som en ny del av fortiden min som sakte forsvinner.

Jeg ber ikke om luksus.

Jeg ber om hjelp til å bevare minnene.

For å fikse plassen som oppfostret meg.

Å holde liv i det eneste stedet hvor jeg fortsatt føler meg nær foreldrene mine.

Ethvert bidrag, uansett hvor lite, betyr mer enn du kan forestille deg. Du hjelper ikke bare med å pusse opp en leilighet – du hjelper meg med å beskytte barndommen min, historien min og den siste delen av familien min jeg har igjen.

Hvis du kan donere, dele eller bare sende støtte, vil jeg være evig takknemlig.

Fra bunnen av mitt hjerte, takk. 💛