For de som ikke kjenner meg, er jeg Theodosia Kechagia (Kehagia på Facebook). Historien min handler om kjærlighet, motstandskraft og et ubrytelig bånd mellom søstre.

Da søsteren min, Maria, og jeg mistet moren vår, bare 17 og 19 år gamle, hadde vi ikke noe annet valg enn å vokse opp over natten. Sammen tok vi vare på familien vår – faren vår, besteforeldrene våre og yngre broren vår. Vi ble ikke født inn i rikdom, men vi hadde noe mye større: hverandre. Så snart vi var ferdige med videregående skole, begynte vi å jobbe, bli selvstendige og møte livets utfordringer hånd i hånd.

Maria og jeg har alltid hatt en tilknytning som ord ikke fullt ut kan beskrive. Hun var min bedre halvdel, min partner i alt. Jeg giftet meg aldri, men da hun fant ut at hun ventet nevøen min, Georgio, ble jeg overlykkelig. Jeg lovet meg selv at jeg skulle være der for henne hele veien for å hjelpe henne med å oppdra ham. Hun var alenemor, men hun jobbet utrettelig, studerte og bygde en fremtid, og til slutt tok hun graden sin og en mastergrad i pedagogikk. Hun hadde et talent – hun elsket å jobbe med barn, og de elsket henne.

Så, i januar 2016, ga livet oss en hard hånd. Maria fikk diagnosen kronisk lymfatisk leukemi (KLL). I 2017, i håp om å lette byrden hennes, forlot vi Norge, der vi hadde bygget livene våre, og returnerte til Hellas. Jeg ble igjen og fortsatte å jobbe i Norge for å forsørge henne og nevøen min, i den tro at hvis vi bare holdt ut litt lenger, ville ting bli bedre.

Men Marias sykdom utviklet seg ikke sakte slik vi hadde håpet. Frykten for en usikker fremtid tynget henne, så hun tok et sprang og åpnet en vinbar og restaurant i hjertet av gamlebyen i Khaniá, fast bestemt på å skape noe varig for sønnen sin. Til tross for min konstante støtte, tok stresset og de endeløse timene sin toll på hennes skjøre helse.

Etter utallige behandlinger måtte hun gjennomgå en benmargstransplantasjon i Norge i 2019. Og denne gangen måtte hun takle det alene. Jeg ble igjen for å drive virksomheten og ta vare på Georgio, og følte meg splittet mellom mitt ansvar og mitt dypeste ønske om å være ved hennes side. En stund holdt vi sykdommen i sjakk, og jeg turte å tro at vi hadde vunnet kampen.

Men nå, nesten fire år senere, har Maria vært preget av dyp depresjon. Hun har ikke vært i stand til å jobbe, og vi kjemper nok en gang for helsen hennes, fremtiden hennes, livet hennes. Jeg er ikke den sterke kvinnen jeg var for åtte år siden. Jeg jobber hardt, men restauranten sliter fortsatt, spesielt etter COVID. Og nå trenger Maria øyeblikkelig hjelp. Hun må sjekkes inn på en klinikk så snart som mulig, og de økonomiske byrdene som holder oss våkne om natten må løftes.

Da en venn foreslo en innsamlingsaksjon, nølte jeg. Det har aldri vært lett for oss å be om hjelp. Men jeg innser nå at kjærlighet, fellesskap og vennlighet er det som holder oss i gang. Jeg håper dette kan bli et vendepunkt for henne. Jeg håper dette kan bringe smilet hennes tilbake – smilet som en gang lyste opp alle rom.

Med kjærlighet og håp,

Theodosia