I over tjue år har jeg hatt privilegiet av å jobbe med mennesker i en av deres mest formbare faser i livet. I militæret og i sivile oppdrag har jeg møtt unge mennesker og studenter – mange av dem usikre, nølende og noen ganger tynget av frykt de selv knapt kunne sette ord på. Min oppgave har aldri bare vært å utdanne. Det har vært å se. Å lytte. Å forsiktig vise at det er mer i dem enn de selv turte å tro.

Jeg har fått følge reiser som har berørt meg dypt. Mennesker som i utgangspunktet knapt turte å sette seg ned, som unngikk blikk og forble stille i grupper, hvordan disse individene gradvis har vokst til sin egen styrke. Ikke ved å forvandle seg til noen andre – men ved å bli mer av seg selv. Jeg har sett hvordan de har lært å uttrykke følelsene sine, stå for meningene sine og ta egne avgjørelser med en trygghet som ikke går på bekostning av andre. Tvert imot – i sin egen styrke har de også åpnet dører for andre. De har blitt de som inviterer, de som ser andre mennesker, de som gir rom for at flere kan våge.

Det har vært min største belønning. Å være vitne til den slags indre forandring kan ikke måles eller verdsettes i penger.

For noen år siden endret mitt eget liv seg drastisk. Flere ulykker i rask rekkefølge gjorde at jeg ikke lenger kunne fortsette med arbeidet jeg elsket. Fra å møte mennesker i utvikling daglig, ble det plutselig stille. Lengselen etter den følelsen – å være en del av andres reise, er vanskelig å beskrive med ord.

Men ønsket om å rekke ut en hånd, om å fortsette å bidra, forsvant aldri.

Det var fra alt dette at ideen om å skrive en bok sakte, men sikkert begynte å vokse og bli født. Ikke en tradisjonell selvhjelpsbok med ferdige svar, men noe annet. En bok som reiser spørsmål. Som får leseren til å stoppe opp, reflektere og finne sine egne svar. En bok der styrken ikke kommer utenfra, men vekkes innenfra – som ens egen innsikt, ens egen beslutning.

Samtidig som denne drømmen tok form, endret også mine egne omstendigheter seg. Etter ulykkene ble økonomien sterkt begrenset. Med to snart voksne barn og to små å ta vare på, er det ikke rom for risiko eller margin. Hverdagen handler om å få alt til å passe sammen – å lage klær slik at de varer for barna i noen dager til, sørge for at det er mat på bordet, sørge for at tryggheten består. Det krever konstant planlegging og noen ganger en kamp som ikke er synlig utenfra.

Å skrive denne boken krever ressurser jeg selv ikke har råd til å spare, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg har telt, snudd hver krone og søkt de mest sparsommelige og kronglete stiene – og likevel ender behovet opp på rett under 80 000 kroner.

Å be om hjelp er ikke lett for meg. Det er noe jeg stadig har jobbet med – både i mitt eget liv og sammen med andre. Nettopp derfor vet jeg også at det er en av de viktigste nøklene til utvikling. Å tørre å be om hjelp, og å tørre å ta imot den. Det ligger en enorm styrke i å be om hjelp. Det er der forandringen begynner.

Denne boken er ikke bare et prosjekt. Det er min mulighet til å fortsette med det jeg alltid har gjort – å nå ut til folk, vekke noe i dem og hjelpe dem med å finne sin egen kraft.

Å kunne innse det ville bety mer enn jeg kan sette ord på. Ikke bare for meg, men for alle menneskene som ennå ikke vet at de bærer på noe større enn de tør å tro.

Å hjelpe andre har alltid vært min største motivasjon – og min dypeste belønning. Jeg setter mitt siste håp i at folk jeg ikke engang kjenner, skal hjelpe med små midler for å få boken ferdig og utgitt. Hvis mulig vil alles navn bli inkludert, og de som bidro vil bli inkludert på første eller siste side. Mine tanker går til dere.