Jeg ble født inn i et liv som satte hindringer i veien for meg helt fra starten av. Noen barn bekymrer seg for leker eller turer, mens jeg bekymret meg for om jeg ville ha et sted å bade, mat å spise, eller hvordan jeg skulle tjene penger til en godbit som andre kunne få uten å tenke seg om.

Hele historien:

Jeg ble født i Trnava i 1999. Det var ikke lett å bli født – moren min vurderte abort fordi hun ikke ville ha barn med faren min. Da jeg var fire år gammel, hadde hun en ulykke som førte til at hun satt i rullestol.

Kort tid etter, i en alder av 6 år, var jeg involvert i en alvorlig bilulykke på vei til skolen. Jeg fikk en moderat hjernerystelse og et beinbrudd, med risiko for permanente konsekvenser.

Da jeg var åtte år gammel, under svømmetimen, gikk alle barna til bakeriet i friminuttene, men jeg hadde ikke råd til det. Bestemoren min ga meg en pizza, som jeg solgte til klassekameratene mine bit for bit, og med pengene jeg tjente, kjøpte jeg godteri. Det var mitt sterkeste barndomsminne – det første øyeblikket jeg innså at jeg måtte være ressurssterk bare for å ha det andre hadde.

Vi levde svært beskjedent. Moren min satt i rullestol og oldemoren min, som gikk på pensjon, oppdro meg med en samlet inntekt på rundt 600 euro. Det var perioder da vi ikke hadde betalt for gass eller vann, så vi varmet vann i kjelen og helte det i badekaret. Vi varmet med briketter, og om vinteren pleide oldemoren min å legge en varmeflis i teppene våre, slik at vi ikke skulle fryse. Faren min dro da jeg var 7 år og var helt borte i to år.

På barneskolen spilte jeg fotball, noe som hjalp meg med å takle stress. Jeg opplevde også mobbing – slåsskamper og sporadisk hån som varte i flere år.

Mitt perspektiv den gang: Jeg forsto ikke hvorfor dette skjedde, jeg følte meg ofte ensom og misforstått.

Mitt perspektiv nå: Jeg ser at disse utfordringene lærte meg overlevelse, ressurssterkhet og å aldri gi opp.

Etter at vi flyttet til Hlohovec fordi vi mistet hjemmet vårt, bodde vi i kontorlokaler som var omgjort til midlertidige boliger. Jeg bodde en kort tid hos moren min, men da hun ikke klarte seg, dro jeg til faren min. Fra jeg var 13 år jobbet jeg for ham med byggearbeid i feriene. Det var konstante krangler hjemme, og helsetjenester var nesten ikke-eksisterende.

På videregående begynte jeg å praktisere Muay Thai, som ble min måte å takle stress og vanskelige perioder på. Jeg var blant de bedre elevene, planla å fullføre utdanningen med to fremmedspråk og fortsette på universitetet. Jeg visste imidlertid at jeg ikke kunne klare meg økonomisk – faren min klarte ikke penger, og jeg måtte ha jobbet daglig ved siden av skolen.

I mitt siste år arrangerte jeg selvstudium slik at jeg kunne ta vare på moren min, som bodde på et herberge – et sted synonymt med en ghetto. For pengene jeg fikk til måltider, kjøpte jeg mat til henne. Til tross for alle hindringer, ble jeg uteksaminert.

Mitt perspektiv den gang: Jeg følte meg ensom, men stolt over at jeg kunne hjelpe moren min.

Mitt perspektiv nå: Denne perioden ga meg styrke og mot til å ta vare på meg selv.

Etter skolen jobbet jeg i flere jobber, og en kort periode for faren min. Ting gikk bra – vi fikk en stor kontrakt, og jeg tjente over gjennomsnittet. Livet så ut til å gå i riktig retning, men kort tid etter døde moren min – den eneste personen som alltid trodde på og støttet meg.

Jeg fant det ut på egenhånd mens jeg handlet klær. Steonkelen min ringte meg og fortalte at moren min var død, og at jeg burde dra til vandrerhjemmet der hun hadde bodd. Jeg husker at jeg ble rystet med en gang, knærne mine ga etter, og jeg følte en enorm tomhet. Det var første gang jeg virkelig forsto ordet «sorg» og dybden av å miste noen som var mitt ledestjerne.

COVID-19-pandemien bremset alt – det var veldig lite arbeid og lav lønn, og i halvannet år levde jeg fra måned til måned. Etter hvert flyttet jeg til Wien, først jobbet jeg som maler, deretter som flislegger. Jeg tjente mer, men det var fortsatt ikke nok til å oppfylle drømmen min om å eie et hus og stifte familie.

Sammen med en venn jeg har kjent i 20 år, som også skylder meg penger, grunnla vi et selskap. Jeg bestemte meg for å kjøpe en leilighet som et strategisk steg. Planen var klar: kjøpe leiligheten, renovere den og selge den for en høyere pris. Under renoveringen brukte jeg den kun som et sted å bo mens jeg jobbet i utlandet og tjente penger til å finansiere renoveringen. Denne planen var ment å sikre økonomisk stabilitet og forberede meg på uavhengighet og en fremtidig familie.

Partnersvikt, økonomiske vanskeligheter og helseproblemer satte meg imidlertid ved et veiskille i livet. Jeg måtte til slutt selge leiligheten og møtte gjeld og livsutfordringer på egenhånd.

Mitt perspektiv: Jeg følte meg forrådt og utmattet, men i dag vet jeg at til tross for alle tilbakeslagene, står jeg fortsatt på. Hver erfaring lærte meg at det å gå videre er den eneste veien.

Hvorfor jeg trenger støtte

For tiden trenger jeg omtrent €55 000, fordelt slik:

2. Gjeld og forpliktelser – €36 000•

20 000 euro – bank

15 000 euro – familie og venner

€1 000 – helseforsikringsbidrag

Hvert bidrag vil hjelpe meg å stå støtt på beina, starte et nytt liv og bygge en stabil fremtid.

Avsluttende uttalelse :

Jeg sikter ikke mot luksus. Jeg ønsker meg et hjem for min fremtidige familie, gjeldsfrihet, tid til sport og barneoppdragelse, og muligheten til å leve livet på mine egne premisser – uten en sjef. Denne historien viser at selv når noen vokser opp under vanskelige omstendigheter og opplever mange vanskeligheter, bør de aldri gi opp og alltid fortsette å bevege seg fremover.