Hallo, jeg heter Eunice.

Jeg er en alenemor, og en kvinne som har gjort sitt beste hver eneste dag – selv på de dagene jeg har følt at jeg ikke har noe igjen å gi.

De siste årene har jeg båret på vekten av gjeld, emosjonell helbredelse, arbeidspress og morsrollen på én gang, som mange av oss. Jeg har gjort alt jeg kunne for å forsørge datteren min – en lys og kjærlig liten jente som holder meg gående selv på mine mørkeste dager. Men nylig har jeg kommet til et punkt der jeg innser at jeg ikke kan fortsette å gjøre alt alene.

Jeg vet at det finnes så mange viktige saker i verden akkurat nå, og jeg har dyp sympati for alle som prøver å komme seg ut av sine egne kamper. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være i en posisjon til å be om hjelp på denne måten – men på dette tidspunktet ser jeg ingen annen vei videre.

Dette handler ikke bare om penger. Det handler om å gjenvinne freden min, helsen min og fremtiden jeg ønsker å bygge for meg selv og datteren min.

Akkurat nå står jeg overfor gjeld som har vokst fra å prøve å holde alt sammen på egenhånd – husleie, regninger, grunnleggende behov – og det har sakte tatt fra meg søvnen, helsen og evnen til å puste fritt. Jeg har jobbet hardt, ofret hvile, ignorert mine egne behov og presset meg gjennom smerte – men sannheten er at jeg er sliten. Sliten i kroppen, i sinnet og i sjelen.

Hvis du føler deg kalt til å støtte meg – enten ved å donere eller bare be en bønn – takker jeg deg fra dypet av mitt hjerte.

Dette er ikke lett for meg å spørre om hjelp, men jeg tror at det å be om hjelp er en handling av mot, ikke av skam.

Med kjærlighet og håp,

Eunice