Jeg har alltid visst at hjemmet ikke var et sted for komfort. Det var bare et hus – et sted hvor luften alltid føltes tykk av spenning. Foreldrene mine, begge så oppslukt av sine egne demoner, så aldri ut til å legge merke til eller bry seg om barnet de brakte til verden. Faren min, full halve tiden, og moren min, som var for opptatt med sin egen bitterhet til å se opp fra telefonen lenge nok til å se meg, gjorde det klart at jeg bare var enda en ulempe for dem.

Jeg er 18 nå, og jeg har telt dagene til jeg kan reise. Jeg har en jobb på et spisested – for det meste servitør og jobber sent. Tipsene er greie, men ikke på langt nær nok til å gjøre noen reelle fremskritt. Det som virkelig dreper meg er at foreldrene mine tar halvparten av det jeg tjener. De sier det er for regninger, for å hjelpe til med huset, men jeg vet at det bare er en annen måte for dem å holde meg nede. Pengene jeg klarer å beholde går ikke langt. Etter bensin, mat og noen andre grunnleggende ting sitter jeg igjen med nesten ingenting.

Jeg kan imidlertid ikke la det stoppe meg. Hver krone jeg klarer å spare føles som en seier, uansett hvor liten. Noen ganger hopper jeg over måltider eller går til jobb i stedet for å bruke bussen bare for å spare noen få dollar. Det er vanskelig, men jeg minner meg selv på at det er av en grunn. Jeg sparer til dagen jeg endelig kan dra – få min egen leilighet, vekk fra dette kaoset, denne konstante vekten på skuldrene mine.

Det handler ikke bare om det fysiske rommet. Det handler om frihet. Ideen om å våkne opp uten å høre farens fulle rant eller mammas kalde stillhet er det som fortsetter å gå. Noen netter, når jeg ligger i sengen, lukker jeg øynene og ser for meg mitt eget lille sted – stille, fredelig, mitt. Og selv om det føles så langt unna, vet jeg at jeg kan komme dit.

Jeg har jobbet mot det i flere måneder nå, gjemt bort det jeg kan, planlegger flukten min, og hvert skritt fremover, uansett hvor lite det er, er et skritt nærmere å være fri.

Jeg tar kontakt i dag for å få litt hjelp fra folk som kanskje forstår situasjonen min

alt hjelper og jeg setter stor pris på alles hjelp, jeg ønsker alle en flott og tilfredsstillende dag!