Kjære støttespillere!

Jeg henvender meg til dere for hjelp på grunn av min alvorlige, fremskredne sykdom. Dessverre har tilstanden min gjort meg ute av stand til å jobbe, og hverdagslig egenomsorg er også vanskelig. Målet mitt er å ikke være en uutholdelig økonomisk byrde for familien min til tross for min hjelpeløshet.

Enhver liten pengegave er til stor hjelp! Takk for din vennlige oppmerksomhet og støtte.

Dessverre går historien min 11 år tilbake i tid.

– Det var da jeg først fikk diagnosen en ondartet svulst. Under biopsien viste det seg at det var en lavgradig myxofibrosarkom, og den hadde vokst inn på bekkenbenet mitt. Under operasjonen skrev de at de hadde fjernet en svulst på størrelse med et babyhode. Det er bare det at før operasjonen fikk jeg spinalbedøvelse, noe som gikk galt, så hele venstrebenet mitt ble lammet. Operasjonen var vellykket, svulsten ble fjernet, men jeg måtte gjennomgå 30 økter med strålebehandling, så jeg satt i rullestol fordi venstrebenet mitt var lammet. Jeg satt i rullestol i 3 måneder og gikk deretter til strålebehandling hver dag med to krykker. Fordi jeg gikk til behandlinger, ble beinet mitt bare delvis friskt igjen. (Akillessenen min ble forkortet)

– Så i 2019 fant jeg endelig en jobb (jeg haltet), og på grunn av det måtte jeg ta en lungeundersøkelse. Det var der jeg fikk den andre smellen! Den hadde metastasert til lungene. Noen i Ungarn forsker på denne kreften. De sendte meg til den spesialisten. Jeg fikk den første cellegiftbehandlingen. Så en oppfølgings-CT, svulstene vokste. En ny runde. En ny cellegiftbehandling. En ny vekst. Vi prøvde en eksperimentell medisin. Den virket ikke, men den hadde sterke effekter på brystene mine. Så strålebehandling. Som ikke kunne vare lenge fordi den ødelegger lungene. Det var et lite brudd her.

– I 2022 sa de endelig at de ville operere meg. Jeg hadde en bilateral lungeoperasjon i Budapest. 17 knuter ble fjernet. Alt virket fint.

– I 2024 begynte en svulst i lungen min å vokse igjen. Så jeg fikk en ny cellegiftkur som nesten tok livet av meg i januar. Så foreslo de at vi skulle prøve immunterapi. Etter alvorlig kvelning og hoste viste oppfølgings-CT-skanningen vekst. Dessverre hjalp heller ikke det. Så, som en siste utvei, foreskrev spesialisten en ny cellegiftkur. Så året mitt 2025 bestod bare av at jeg skulle gjennomgå en slags cellegiftbehandling!

I mellomtiden drev jeg husholdet og oppdro mine to døtre, mens mannen min jobbet og tok meg med til behandling.

Så holdt den siste cellegiftkuren på å ta livet av meg i desember. Tilstanden min fortsatte å forverres. Væsken som hadde samlet seg i venstre lunge hele året hadde nesten fylt den helt. De forvandlet min 88 kilo tunge, muntre kvinne til en 62 kilo tung kvinne. Onkologen min ga meg fullstendig opp og ville sende meg til hospiceavdelingen.

Jeg fikk lungebetennelse, så jeg startet det nye året 2026 på akuttmottaket. Men de ville ikke gjøre noe med meg fordi avisen sier Hospice. Jeg lot meg ikke gå, så de la meg inn på lungeavdelingen med store vanskeligheter! Jeg fikk antibiotika. Dessverre sa legen at svulsten var så avansert at de ikke kunne hjelpe meg lenger. Jeg trenger konstant oksygen, for ellers ville oksygennivået i blodet mitt synke så lavt at jeg ville begynne å kveles, hjertet mitt ville slå fortere, og jeg ville besvime. Så de sendte meg hjem med en oksygenkonsentrator, som er en maskin som går på 220v.

(Det finnes en mobil oksygenkonsentrator, men den dekkes ikke av helseforsikringen, og den koster rundt 500 000 HUF.) Så jeg er i hovedsak koblet til en maskin, og det ser ut til at jeg vil forbli det så lenge jeg lever. Så jeg kan ikke lenger regne med medisinsk hjelp fordi jeg for øyeblikket ikke er operabel. Min konstante oksygenforsyning og byrdene som følger med det er ganske store nå.

Jeg har egentlig ikke vært noe sted på fire måneder, og jeg er redd jeg ikke får sjansen til det lenger.

Dessverre går dette virkelig på bekostning av meg mentalt. Vanskene i hverdagen! Jeg klarer ikke å gjøre min del ordentlig i husholdet.

Jeg vil gjerne hjelpe familien min fordi vi har levd på sparepengene våre en stund nå. Hvis mulig, vil jeg unngå å måtte tenke på hvordan jeg skal gå frem og hva om...

Slik at jeg, om mulig, fortsatt kan være virkelig lykkelig til slutt i resten av mitt lille liv, og dra derfra med tanken om at ja, mamma prøvde, for hun har kjempet mot en sykdom i 11 år med en overlevelsesrate på 1 år.

Og vi kan endelig bli ferdige med baderomsrenoveringen som vi startet for 3 år siden, og hele huset vårt, låven vår, hvis nordvegg raste sammen etter et kraftig regnvær.

Og hvis noe vondt skjer, burde ikke mannen min bekymre seg for det, for vi har kjempet sammen i 11 år, og jeg er veldig lei meg for at denne skjebnen rammet oss. Vi har ingen venner, og de som er igjen vet ikke hva de skal gjøre med denne situasjonen lenger. Dessverre handlet mitt år 2025 bare om behandlinger, og 2026 handler bare om overlevelse. Om det faktum at jeg dessverre kommer nærmere slutten hver dag. Derfor prøver jeg å leve hver dag som om det var min siste.

Så, en tobarnsmor med uhelbredelig kreft ber om din hjelp i sin siste desperasjon!

(Hvis noen er i tvil om jeg er en svindler eller en løgner, er det bare å skrive, eller du kan til og med invitere meg på en kaffe hjemme.)

Hvis du ikke kan donere, vil deling hjelpe mye!