Hallo til dere alle! Her skal dere høre en historie om meg. Født i 1988 i en liten landsby i Bosnia. Allerede som barn hadde jeg store planer i den lille landsbyen min. Alt var lyst for meg. Så på alt med positive små barneøyne. Drømte om egen familie, egne barn. Drømte om hvordan fremtiden vil se ut når jeg blir større. Hadde en visjon om hvor mange dyr jeg skulle ha på gården. Hvordan barna mine vil hjelpe meg med å ta vare på dyrene og gården på samme måte som jeg hjalp foreldrene mine. Alt var så vakkert og eventyrrikt i mine små barns øyne, akkurat som et utdrag fra en eventyrbok. Jeg levde for de dagene og den lykkelige tiden på gården min. Planene var tydeligvis for store for meg, eller var jeg for stor for planene og drømmene mine? En morgen i 1992 ble jeg vekket av foreldrene mine. Jeg visste ikke hva som foregikk. Tydeligvis skulle jeg kle på meg og pakke. Maten er klar, det er på tide å spise ute på balkongen. Jeg fikk ikke lov til å spise der inne! Hvorfor akkurat nå, og hvorfor det siste måltidet? Vel, det er at etter måltidet var det på tide å forlate alle drømmene mine og fremtiden jeg hadde planlagt i livet mitt, sett gjennom øynene til mine små barn i meg. Så var det på tide å forlate landet på grunn av krigen. Snart drar vi hjem, sier far, jeg spør når, sier han snart, snart sønnen min. Nå, 30 år senere, er far ikke lenger her, det er ingen som forteller meg når vi skal hjem.

Jeg møter min kone, og har to fantastiske barn. Gutten er som meg på alle fronter, nysgjerrig, har store drømmer, vil ha alt jeg drømte om, gård, dyr, han vil ha livet jeg så med mine små barns øyne. Jenta er rampete, men elsker frihet, dyr og livsrom.

Nå har vi bestemt oss for å flytte ned innen et halvt år, uansett hva. Det kan ikke bli verre enn det er akkurat nå.

Vi stoler på dere alle, og vi vet at mange av dere som leser dette er i samme situasjon, men rett og slett ikke tør å gjøre noe med det.