Hei til dere alle! Her får du høre en historie om meg. Født i 1988 i en liten landsby i Bosnia. Allerede som barn hadde jeg store planer i den lille landsbyen min. Alt var lyst for meg. Så på alt med positive små barneøyne. Drømte om egen familie, egne barn. Drømte om hvordan fremtiden vil se ut når jeg blir større. Hadde en visjon om hvor mange dyr jeg skulle ha på gården. Hvordan barna mine vil hjelpe meg med å ta vare på dyrene og gården på samme måte som jeg hjalp foreldrene mine. Alt var så vakkert og eventyrrikt i mine små barneøyne, akkurat som et utdrag fra en historiebok. Jeg levde for de dagene og den lykkelige tiden på gården min. Planene var tilsynelatende for store for meg eller var jeg for stor for mine planer og drømmer?. En morgen i 1992 ble jeg vekket av foreldrene mine. Jeg visste ikke hva som foregikk. Jeg skulle tydeligvis kle på meg og pakke. Maten er klar, det er tid for å spise ute på balkongen. Jeg fikk ikke spise der inne! Hvorfor akkurat nå og hvorfor det siste måltidet? Vel det er at etter måltidet var det på tide å forlate alle drømmene mine og fremtiden jeg hadde planlagt i livet mitt gjennom øynene til mine små barn i min. Da var det på tide å forlate landet på grunn av krigen. Snart skal vi hjem, sier far, jeg spør når, sier han snart, snart sønnen min. Nå 30 år senere er ikke far her lenger, det er ingen som forteller meg når vi skal hjem.

Jeg møter kona mi ,har to fantastiske barn .Gutten er som meg på alle fronter nysgjerrig ,har store drømmer ,vil ha alt jeg drømte om gård, dyr han vil ha det livet jeg så med mine små barneøyne. Jenta er rampete, men elsker frihet, dyr og livsrom.

Nå har vi bestemt oss for å rykke ned innen et halvt år, uansett. Det kan ikke bli verre enn det er akkurat nå.

vi stoler på dere alle og vi vet at mange av dere som leser dette er i samme situasjon, men rett og slett ikke tør å bevege seg.