Hei alle sammen.

Mitt navn er Daniel, og jeg kommer frem for dere med en historie, en drøm og en bønn.

Historien min er på en måte grunnleggende, helt til hele livet mitt ble snudd på hodet: Jeg vokste opp i en vanlig familie med leilighet, hus på landet, jord, litt rikdom og en fremtid. Det var helt til faren min døde for 13 år siden. Etter det gikk nesten alt i livet mitt nedover. Forholdet mitt til moren min, som ikke var så bra før, ble så dårlig at jeg selv nå ikke vet hva jeg skal kalle det. De eneste som brydde seg og støttet meg var kona mi og bestemoren min (fars mor), som delvis oppdro meg. Moren min gjorde alt hun kunne for å prøve å hindre meg i å stifte familie. For hvert skritt jeg tok og alt jeg prøvde, stakk hun meg i ryggen. Jeg bor i huset, 25 km fra nærmeste by, og hun bor i leiligheten, i den største byen i regionen. Leiligheten, huset og jorden eier vi sammen. Min andel av huset og jorden er 87 % og leiligheten er 25 % ifølge arveloven, resten er hennes. Hver gang hun har muligheten, truer hun meg med at hun vil gjøre alt hun kan for å kaste meg ut av huset fordi det er hennes. Jeg har ikke tilgang til leiligheten, hun ga meg ikke en nøkkel etter at faren min døde. Så den personen som burde forsørge meg mest er min verste fiende. Og alt dette, fordi jeg kan tenke på meg selv, jeg har min egen vilje og hører ikke på henne! Selv etter at jeg giftet meg og fikk mine to barn, fortsatte hun å komme mot meg og true oss, bare fra dette tidspunktet og utover ble kona mi et mål for hennes ondsinnede væremåte. «Min kvinne», slik hun kaller kona mi, er dum, stum, uten penger og uten hjerne (hennes ord), mens kona mi har en universitetsgrad i ingeniørfag, med en mastergrad og det hele, hun er en hardtarbeidende person (den eneste som jobber), og alle foruten moren min har bare gode ord om henne. Barna mine (en ni år gammel gutt og en åtte år gammel jente) ble målet hennes i det øyeblikket hun fant ut at de hadde problemer (ADHD), og hun kalte dem dumme og kjedelige, men «kjærligheten» i morens øyne. Jeg kan ikke jobbe som en daglig ansatt siden jeg må ta vare på barna mine (kona mi tjener mer enn jeg kunne, så vi måtte inngå kompromisser), og kjøre dem til og fra skolen. Hver dag drar jeg hjemmefra klokken sju, kjører en halvtime til skolen, blir i byen (i bilen vår, eller hos en venn, av og til), og venter til middag, når barna er ferdige med timene, før jeg kjører dem hjem. Der hjelper jeg dem med leksene, gir dem mat, legger dem i seng og så videre. Så det er min daglige rutine hver arbeidsdag.

Det er min historie, og mitt hverdagsliv akkurat nå, og jeg vil at det skal forandre seg.

Jeg har bygget tre små drivhus frem til nå (det første er på 60 kvadratmeter, det andre er på 30 kvadratmeter og det tredje er på 150 kvadratmeter) hvor jeg dyrker grønnsaker som er 100 % økologiske. Tomater (onixhjerte og kirsebær) og paprika er de som tar opp mest plass i drivhusene. Jeg har gjort dette i seks år, og testet forskjellige oppskrifter, løsninger, vanningsprogrammer og -moduser, vekstmoduser og så videre. Drivhusene jeg bygde er dekket med folie (250 mikron tykk). Alle produktene går til vennene våre, mot en liten avgift (med tanke på alt arbeidet). Vi vanner over 1000 planter manuelt hver dag, og vi forsyner plantene med økologiske pleiestoffer som brenneslekompost og hønsegjødsel. Jeg er den eneste som tar vare på plantene siden kona mi er på jobb hele dagen, og barna mine er for små til å hjelpe til.

Og det er her drømmen kommer inn i bildet:

Jeg vil gjerne bygge et profesjonelt drivhus, større (omtrent 90 kvadratmeter), med glass, i et klimakontrollert miljø, med solcellepaneler som kan drive et varmesystem og dype brønner for vann, slik at jeg kan dyrke grønnsakene mine om vinteren også. Jeg vil gjerne kjøpe en traktor med tilbehør slik at jeg kan jobbe i det drivhuset. Jeg vil gjerne kunne bringe mer av grønnsakene mine til folk, siden de alle er økologiske, alle vil ha dem. De som er heldige og får smake dem, vil ikke ha grønnsaker fra markedet lenger. Så jeg vet at jeg har de riktige produktene, for folks behov. Jeg har bare ikke midler til å dyrke og ta det til neste nivå.

Gjennom dette prøver jeg også å sikre barnas fremtid. Siden de har fått diagnosen ADHD, er fremtiden deres som ansatte i landet mitt begrenset, så en bedrift i familien er mye bedre enn å håpe på litt hjelp fra offentlige etater.

Og det er her forespørselen kommer inn:

Jeg håper at dere finner midler i deres hjerter til å hjelpe meg med å gjøre drømmen min til virkelighet.

Jeg håper på deres hjelp, slik at jeg kan gi dem litt økologisk mat som en del av den daglige maten.

Jeg håper at du kan snu utviklingen, og at litt solskinn vil skinne ned på smuget mitt også, takket være din hjelp.

Takk på forhånd!

Takk for vennligheten din!

Takk for alt!