God morgen. Jeg har hatt multippel sklerose siden jeg var 25. Det er en progressiv nevrodegenerativ sykdom som utvikler seg over tid. På grunn av bivirkningene av denne sykdommen, som tretthet, svekkede motoriske ferdigheter, urinveis- og synsforstyrrelser samt kognitive og sensoriske forstyrrelser, kan jeg ikke lenger leve et normalt aktivt liv, jeg kan ikke lenger jobbe. Livet mitt er i hovedsak oppsummert av mine 4 fysioterapitimer per uke (for ikke å miste for raskt det jeg har igjen av det jeg har tilegnet meg), mine forskjellige legetimer (MR, ultralyd, oftalmologi- og nevrologikonsultasjoner), avtaler hos ortopten min, daginnleggelse for behandlingen min. Jeg går på cellegift og immunsuppressiva. Behandlingen min består hovedsakelig i å forhindre rask sykdomsprogresjon ved å forhindre at jeg får for hyppige anfall som forårsaker nevrologiske lidelser. Jeg har motoriske vansker, og får hjelp hjemme fordi jeg ikke kan gjøre husarbeid og handle alene. Jeg lever på redusert voksen uføretrygd og uførepensjon. Jeg må dekke mange utgifter knyttet til sykdommen min, som osteopatitimer, logopeditimer, diverse legetimer som ikke dekkes, kjøp av spesifikt utstyr (stokk, rullator for å komme meg rundt, leie av rullestol, tilpasning av mitt personlige kjøretøy eller kjøp av en ny automatgirkasse (etter en legesjekk for å validere førerkortet mitt fordi jeg er syk, kan jeg ikke lenger kjøre manuell girkasse). Jeg må bytte til automatgir fordi underekstremitetene mine ikke responderer ordentlig. På grunn av manglende evne til å jobbe, befinner jeg meg i økonomiske vanskeligheter. Jeg bor alene, og det er sant at sykdommen isolerer mye. Jeg har ikke lenger et normalt liv for min unge alder, og jeg kan ikke be om hjelp fra venner eller slektninger. Jeg er bare 38 år og har ikke de samme daglige bekymringene som alle andre. Det første jeg gjør når jeg våkner, er å sjekke at jeg ikke har mistet synet på det ene øyet og at underekstremitetene mine fungerer som de skal. Jeg ville aldri hatt barn fordi det viser seg å være for vanskelig. Jeg ber dere om økonomisk bidrag for å kunne dekke utgiftene knyttet til sykdommen min, hovedsakelig ordning eller kjøp av en ny stang med automatgirkasse. å kunne fortsette å ha litt autonomi og å kunne gå til mine forskjellige avtaler alene uten hjelp fra en tredjepart eller en ambulansesjåfør. All hjelp vil være verdifull. Jeg takker på forhånd for ditt bidrag. Dette vil være til verdifull hjelp og vil bidra til at jeg kan få et litt mer rolig og selvstendig liv. Sammen kan vi oppnå det umulige, og uten deg vil jeg ikke lykkes. Takk igjen.