Mitt navn er Joanna. Jeg er en enslig, 54 år gammel kvinne. Helt siden barndommen har livet mitt vært en kamp for å overleve. Først bare følelsesmessig, senere også materielt. Jeg ga aldri opp og mistet ikke håp og motivasjon. Dessverre kom dagen da jeg ble syk med alvorlig, fullstendig medikamentresistent depresjon. Siden jeg ikke kunne regne med hjelp fra familien min og medisinene ikke hjalp, sank jeg ned i fullstendig hjelpeløshet i ni år. Mange ganger ville jeg ta livet mitt, men den lille gnisten av håp om at alt ville gå bra vant alltid. Til slutt kom jeg ut av depresjonen og var i stand til å leve og handle igjen. Imidlertid viste disse årene med sykdom, da jeg ofte ikke klarte å ta meg av selv det grunnleggende, seg å være fulle av konsekvenser... På grunn av handlingene til slektningene mine mistet jeg leiligheten min. Dagen kom da jeg ble tvunget til å pakke de mest nødvendige tingene og dra til et krisesenter for hjemløse. Marerittet begynte, et av de største i mitt liv. Å komme seg ut av hjemløshet er veldig vanskelig, jeg vet ikke om det i det hele tatt er mulig for folk som meg. Men jeg fant endelig en jobb som gjorde det mulig for meg å leie en liten studioleilighet på egenhånd. Dessverre mistet jeg jobben, og på grunn av alderen min klarte jeg ikke å finne en ny som var stabil nok og godt betalt til å fortsette å leie studioleiligheten. Jeg begynte å reise utenlands for å jobbe, i håp om at høyere inntekt endelig ville gjøre det mulig for meg å komme meg på beina igjen. Jeg jobbet fysisk hele livet, og det var den eneste jobben jeg kunne ta. Men årene gikk, og stadig mer plagsomme helseproblemer førte til at jeg mistet jobben. Arbeidsstandardene på disse stedene er svært høye og tilpasset unge menneskers evner. Jeg innså at jeg ikke lenger hadde den minste sjanse til å tjene nok penger til å kjøpe selv den minste studioleiligheten. Et boliglån, som du kanskje kan gjette, er helt uaktuelt. Jeg ser mot fremtiden med økende frykt ... Jeg er redd for at dagen vil komme da jeg blir tvunget til å returnere til et krisesenter for hjemløse og leve ut dagene mine der. Denne tanken skremmer meg. Derfor ber jeg folk med gode hjerter ... Hjelp meg å gjenvinne håpet. Hjelp meg å overvinne panikkfrykten min ved tanken på en hjemløs alderdom ... Dere, gode mennesker, er mitt siste håp ...

Jeg ønsker dere alle en lykkelig fremtid, og til dere som ønsker å støtte selv det minste beløp i å oppfylle drømmen min om å ha mine egne fire vegger, takker jeg på forhånd av hele mitt hjerte.