Jeg snakker om overgrep for å åpne øynene til så mange som mulig. Slik at det blir færre og færre ofre og at folk ikke ser bort eller tier, for ofte er den eneste sjansen ofrene har at noen kommer dem til unnsetning på en eller annen måte. Til slutt, fordi jeg vil vise alle ofre som ligger på gulvet at ja, det er mulig å komme seg på beina igjen, det er mulig å bli lykkelig igjen.

Jeg vil gjerne gjøre andre oppmerksomme på at det finnes sår som aldri forsvinner. Vi lærer å leve med dem. Etter en stund plager de oss ikke, de er ikke en del av hverdagen vår, men når vi hører om andres saker eller går gjennom en vanskelig tid, begynner disse arrene å gjøre vondt og alle redslene blir husket igjen og igjen. Det dunker ikke lenger i gulvet, men det gjør vondt, og vi må la følelsen flyte gjennom oss. Dette er helt normalt.

Jeg har mange minner: noen er enklere og noen er forferdelige, som jeg aldri vil glemme så lenge jeg lever. Disse bildene ble brent inn i hjernen min. En slik hendelse skjedde etter et terrorvelde i flere dager, da jeg ikke lenger orket den konstante verbale mishandlingen, den straffende og sjelsdestruktive stillheten og provokasjonen. Jeg turte å si at nok var nok, og at helvete brøt løs. En overgriper venter alltid på dette øyeblikket for å rettferdiggjøre handlingene sine og få den andre personen til å føle at han provoserte dem med oppførselen sin, utseendet sitt, ordene sine, og så gir han seg selv bokstavelig talt tillatelse til å slå. Slik skjedde det også da.

Først begynte han bare å kaste tingene mine på bakken, knuste dem, og siden jeg ikke hørte etter, begynte han å dytte meg, presse meg mot veggen og rive kroppen min fra hverandre med sine kloformede fingre. Jeg turte ikke engang å bevege meg. Jeg visste at hvis jeg motsatte meg det, ville det hælde bensin på bålet. Til slutt slapp han taket, og idet jeg begynte å rydde opp i ruinene, hoppet han foran meg, grep tak i halsen min med begge hendene og dyttet meg ned i bakken, ned i skårene, og begynte å slå pusten ut av meg. Jeg var redd for døden og hadde ikke krefter til å kjempe. Alt jeg kunne tenke på var:

«-Herregud, hvis dette dreper meg, hva vil skje med sønnen min?»

Og så plutselig stoppet alt opp. Det er ikke selve handlingen, det er meg. Øynene mine var åpne, men jeg kunne ikke se noe. Jeg kjente et rykk, og det var som om sjelen min ble revet ut av meg. Jeg husker ingenting fra da av: det var slik sinnet mitt, sjelen min, forsvarte seg for å overleve redselen.

Det neste jeg husker er at jeg skrek og sparket av all min kraft, for så på en eller annen måte å hoppe opp og slå det dyret. I mellomtiden tenkte jeg stadig på hvor jeg hadde sunket, hva som hadde blitt av meg?! Jeg skrek av full hals: – hva har du gjort, ditt dyr? Du holdt nesten på å drepe meg! Til dette gliste han og sa: – Jeg kvalte deg ikke, jeg holdt deg bare ned til bakken etter nakken for å holde deg stille. Dette var punktet da jeg endelig innrømmet overfor meg selv at jeg måtte dra, vi kunne ikke bli her.

Historien om flukten vår fra min lille sønns far... Siden den gang har vi bodd hos bestemoren min, som er 88 år gammel, og selv om jeg har en stabil jobb, krever husleien et depositum på 2 måneder, og det har jeg ikke råd til, så jeg ber om hjelp med dette nå.