Jeg er her av desperasjon.

Vi er en bondefamilie, men på grunn av verdensomstendigheter og katastrofale forretningsavgjørelser har vi nådd en blindvei. Vi er i hendene på hensynsløse inkassobyråer som utnytter situasjonen vår og truer med å beslaglegge eiendelene våre hvis vi ikke gir dem pengene de krever (selv uten at kreditorene vi forhandler direkte med vet om det). Faren min viser ikke alt, men han kan ikke lenger skjule fortvilelsen sin; han sover ikke. Moren min lider på grunn av dette; hun har allerede mistet sparepengene sine. Det gamle ordtaket gjelder: «I et hus der det ikke er brød, krangler alle, og ingen har rett.» Jeg skal bli far i januar, og jeg ser meg selv uten en fremtid, uten styrke til å kjempe. Det er ødeleggende.

Men, som med alt annet i livet, er det bare døden som ikke har noen løsning. I dette tilfellet prøver vi å selge et jordstykke, og så snart vi selger det, betaler vi ned gjelden og blir kvitt utpressingen. Vi kan ha en fremtid. Vi trenger bare å selge jorden. Raskt.

Jeg vet ikke om vi klarer å selge den i morgen eller bare om en måned, men om en måned vil det være for sent. Vi har ikke penger til å stelle vingården, starte innhøstingen, vedlikeholde traktoren ... Jeg vil ikke si at vi ikke har penger å spise fordi grønnsakshagen og dyrene mater oss. Og vi har ikke penger til å håndtere inkassobyråene som truer med å komme og beslaglegge utstyret vi trenger til arbeidet vårt, traktoren og maskinene, når som helst. Så snart jorden er solgt, kan vi stabilisere ting.

Jeg ber ikke om penger gratis, bare om lån inntil vi kan fullføre salget.