I et lite rom, svakt opplyst av strålene fra en sen solnedgang, ser jeg på mine skjelvende hender. Legene fortalte meg at tiden jeg har igjen måles i måneder, ikke år. Jeg føler ikke lenger sinne, bare et brennende ønske: å se Egypt, landet jeg hadde lest om siden barndommen, blant de støvete sidene i bøker om pyramider, faraoer og guder.

Med de siste sparepengene mine og hjelp fra venner klarte jeg å bestille en kort tur. Da flyet sank over ørkenen, og Nilen dukket opp som et grønt bånd gjennom den gylne sanden, fyltes øynene mine med tårer. Jeg kunne ikke tro at drømmen min skulle gå i oppfyllelse.

Neste dag, ved solnedgang, sto jeg foran pyramidene i Giza. Vinden bar med seg duften av sand og historie. Jeg satte meg ned og lente ryggen mot en stein som var tusenvis av år gammel. Rundt meg tok turister bilder, men jeg lukket bare øynene og følte tiden strekke seg. Jeg var der, stående foran evigheten, og et øyeblikk spilte ikke sykdommen noen rolle lenger.

I ørkenens varme stillhet hvisket jeg: «Nå kan jeg dra i fred.» Og jeg smilte, fordi drømmen min var blitt oppfylt.