Vi dro og brakte mat og klær til barna, prøvde å samhandle, leke med dem, oppmuntre dem, alt vi hadde råd til på den tiden. Senere begynte vi å ta med mange venner og bekjente til disse sentrene, vi prøvde å engasjere oss og hjelpe til. Dessverre var ikke ting alltid slik vi forventet, og vi innså at det var en viss sinnstilstand blant menneskene som jobbet på disse barnehjemmene, og at vi uansett ikke kunne forandre oss særlig mye.

Jeg innså at det var mange gatebarn på gaten, barn som måtte tigge, barn som ikke visste hvordan de skulle leke, som kranglet. Jeg ville virkelig engasjere meg i livene til disse barna, og det var slik «Miraklet mellom blokkene» begynte. Vi begynte å samle disse barna, kjøpe leker til dem og leke. Jeg tilbrakte en hel sommer med å leke med barna blant blokkene. Jeg lærte dem hvordan de skulle leke, hvordan de skulle oppføre seg, vi begynte å bli kjent med hverandre, samhandle, snakke om visse ting i livet. En sommer der barna begynte å danne seg tanker om fremtiden, mange av barna hadde sluttet på skolen. Da september nærmet seg, foreslo jeg at vi skulle gå på skolen, snakke med lærerne, melde dem inn, kjøpe utstyr til dem og starte et skoleår.