Jeg er 36 år gammel. Kjæresten min er 30, og hun er en av de få lyspunktene i livet mitt som har holdt meg gående. Jeg hadde ikke en enkel oppvekst. Jeg kommer fra en splittet familie, full av ustabilitet og følelsesmessig kaos. Jeg var ute på gatene fra ung alder, jobbet for å overleve, og lærte tidlig hva det vil si å kjempe for livet sitt. På et tidspunkt ble jeg fanget i narkotika. Det var ikke fordi jeg ville ødelegge for meg selv. Det var den eneste flukten jeg hadde fra en verden som ikke så ut til å ha en plass til meg.

Men jeg var aldri et dårlig menneske. Ikke engang på mitt verste. Innerst inne bar jeg alltid på en gnist av noe ekte, en del av meg som nektet å gi opp. Jeg mistet begge foreldrene mine i ung alder. Men da jeg mistet moren min, snudde alt. Det var i det øyeblikket jeg visste at det var opp til meg å ta kontroll over livet mitt.

Fotografering ble min måte å puste på. Sammen med kjæresten min og reising er det det som gir meg mening. For noen år siden fikk jeg diagnosen ADHD og borderline personlighetsforstyrrelse. Mesteparten av livet mitt forsto jeg ikke hvorfor alt føltes så intenst, så overveldende. Hvorfor det å bare eksistere føltes som en daglig kamp. Hvorfor jeg følte meg så dypt misforstått.

Jeg har kjempet hardt. Jeg kjemper fortsatt.

Når jeg reiser, føler jeg meg fri. Jeg føler meg som meg selv. Som om jeg låser opp noe rent og kraftfullt inni meg. Byen kveler meg. Uansett hvor mye jeg prøver, er det alltid noe som holder meg tilbake.

Jeg vil reise. Jeg vil se de tingene jeg savnet i årene jeg var fortapt i avhengighet. Jeg vil fotografere det andre ignorerer, den rå og ærlige siden av en by. Jeg vil fortelle historiene som er skjult i arbeiderklassestrøk, i glemte hjørner, på steder turister aldri drar til. For det er der den virkelige kulturen lever. Det er der sjelen til et land kan finnes.

Gjennom ruiner, skygger og stillhet ønsker jeg å finne lys. Ikke bare for verden, men for meg selv.