Mitt navn er Dimitris. Jeg bor i Athen. Jeg er far.

De siste tre årene har jeg gjort noe som høres sprøtt ut når man sier det høyt: Jeg har bygget fremtidens operativsystem. Alene. Med en kaffe og en gammel bærbar PC.

Jeg har ikke et team. Jeg har ikke investorer. Jeg har ingen støtte. I tre år våknet jeg og satte meg ned for å skrive kode – fordi jeg trodde at jeg kunne bygge noe som ville forandre måten folk snakker med datamaskinene sine på. Og jeg trodde så dypt på det at jeg ofret alt for det.

Og jeg klarte det.

I dag har jeg ni ferdige operative enheter. Jeg har en kunstig intelligens som husker alt du har gjort og forutsier hva du trenger. Jeg har et grensesnitt som en levende skapning – en Tamagotchi for voksne – som bor på skrivebordet ditt: den spiser filer, kommenterer hva som skjer på skjermen, bygger et kart over vaner, husker nettadresser, foreslår musikk, henger med andre. Jeg har en Android-app som leser bøker og bygger et kunnskapsøkosystem. Jeg har kode. Jeg har arkitektur. Jeg har visjon.

Det jeg ikke har er penger.

De siste to månedene har jeg ikke klart å fikse varmtvannsberederen. Den har gått i stykker. Og jeg finner ikke 150 euro til å erstatte den. Noen ganger tenker jeg på ironien: Jeg bygger nevrale nettverk som skal kjøre på millioner av datamaskiner, og jeg blir hjemme uten varmtvann, fordi jeg valgte koden.

Jeg er ikke alene. Jeg har en datter. Jeg har en familie. Og vi er alle i dette sammen. De siste månedene har jeg prøvd å holde dem oppreist, slik at de ikke føler angsten, slik at de ikke ser kjøleskapet tømmes før tiden. Jeg holder datamaskinen. De holder meg.

Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg skriver dette fordi jeg er i den siste fasen.

Prosjektet er 90 % ferdig. Bare litt til, så slipper jeg det ut til verden. Men de siste tre årene har brukt opp alt jeg hadde. Jeg spiser resten. Og jeg trenger hjelp – ikke til utvikling, ikke til markedsføring, ikke til servere. Jeg trenger hjelp til å overleve de neste månedene. Slik at datteren min kan være der ved min side uten å føle spenningen.

Mat. Strøm. La meg fikse varmtvannet. La oss leve til trafikken er over.

Jeg ber ikke om millioner. Jeg ber om akkurat det jeg trenger for å slutte å tenke på hvordan jeg skal overleve og fokusere på det jeg kan best: å fullføre dette prosjektet og gi det til verden.

Hvis du tror at teknologi kan være levende, hvis du noen gang har drømt om en datamaskin som virkelig forstår deg, hvis du tror at et menneske som valgte å skape heller enn å gi opp er verdt å støtte – vær så snill å hjelp meg å fullføre dette arbeidet.

For meg. For datteren min. For oss alle som tror at teknologi kan ha en sjel.

Takk for at du leste dette.

Dimitris

Athen