Mitt navn er Alex. De siste to årene har jeg bodd med 16 pelskledde sjeler – hunder og katter som ingen andre ville ha.

Noen ble påkjørt av biler og fikk brukne ben, noen ble kastet ut av biler i bevegelse som søppel.

Den første jeg reddet var en liten hund jeg fant skjelvende i snøen, bundet fast med et tau. Den dagen ga jeg meg selv et løfte: hvis jeg kunne redde én, skulle jeg prøve å redde én til.

Slik startet mitt lille krisesenter.

Nå er det 16 liv som er avhengige av meg.

Hver morgen starter med mating, rengjøring og medisinering. Hver kveld avsluttes med det samme spørsmålet – vil det være nok mat i morgen, eller må jeg velge mellom tørrfôr og antibiotika?

Jeg ber ikke om mye. Selv en liten donasjon – en dollar, to – blir til mat, varme og en ny dag i livet.

Jeg vil bare ikke se de øynene igjen som spør meg: «Har vi gjort noe galt? Vil du også forlate oss?»

Hvis du leser dette, betyr det at du bryr deg.

Noen ganger er et mirakel bare en liten godhetshandling – en donasjon eller til og med en deling.

La disse 16 sjelene få vite at de fortsatt har noen som bryr seg.

Og kanskje … den noen er deg. 💔