Etter å ha kjempet mot spilleavhengighet, måneder i rehabilitering og en enorm gjeld å betale tilbake til venner, familie, banker osv., har jeg kommet langt og sett hva spillindustrien egentlig kan påføre enkeltpersoner. Smerten, ensomheten, den totale håpløsheten er noe ikke mange avhengigheter kan påføre deg. Seks måneder etter at mitt fulle år i rehabilitering var over, føler jeg meg mer menneskelig, for å si det sånn. Jeg føler meg ikke som en død vekt på verden, men dessverre er reisen tilbake lang og vanskelig. Ensomheten er fortsatt til stede sammen med desperasjonen over at fortidens valg og synder allerede har bestemt fremtiden min til en uten håp, uten et sted og i gjeld for livet uten noen vei ut. Etter å ha klart å redusere gjelden min til 50 % fra hva den var, har jeg kommet hit, i stor skam for å være ærlig, for å be om deres hjelp. Situasjonen i landet mitt hjelper ikke saken min, ettersom jobbene er underbetalt og grunnleggende behov sammen med de generelle levekostnadene er skyhøye. Jeg skammer meg over meg selv og er virkelig i en vanskelig situasjon, så hvis noen er villige til å donere bare en eneste krone eller en cent, ville det bety alt i verden. Jeg håper at den som leser dette er på en god måte og aldri har falt ned den veien jeg gjorde. Livet er virkelig fantastisk, og jeg ville vært glad hvis noen kunne hjelpe meg å sette pris på det igjen.