Jeg vil begynne med en kort beskrivelse av vår nåværende situasjon.

Jeg har vært alenemor til to fantastiske barn i fem år. Jeg har vært arbeidsufør i tre år, og dessverre passer ikke barna mine inn i dette systemet.

Jeg ble stigmatisert som barn og måtte gå fra psykiater til psykolog, dessverre kan diagnosen først stilles når jeg er 30. To av barna mine går i barnehage og skole, men den eldste av de to klorer seg så rått at hun har åpne sår over hele kroppen, og den yngste har kvalme, skrikeanfall og vil ikke gå i barnehagen.

Jeg ønsket å emigrere for tre år siden, men fordi jeg aldri fikk noen skikkelig skolegang eller arbeidstrening, fikk jeg et vitnemål fra videregående skole, men det var ikke nok til opplæringen. På den tiden klarte jeg så vidt å få førerkortet og vår første bil, slik at vi i det minste kunne komme oss fra A til B uten noe stress. Jeg har depresjon, ADHD og autisme, som, som sagt, ble diagnostisert sent og alltid feiltolket, og ifølge legene har jeg også Renault syndrom i hender og ben. Jeg vil ikke være i stressende situasjoner. Det har allerede kommet til det punktet hvor jeg har åpne betennelsesfibre på fingrene, og legene ville bare kutte bort alt, men jeg har behandlet det selv i fire måneder med terapi, og takk Gud for at det sakte blir bedre. Vi bor for tiden i en leilighet på 70 kvadratmeter i en bygård. Vi har en liten hund, og den eldste datteren min vil veldig gjerne ha hjemmeundervisning fra meg. Jeg vet imidlertid nøyaktig at jeg ikke kan gjøre det mulig for henne fordi jeg ikke har kapasitet til det. Dessverre er alternativene vi har her i Østerrike ganske begrensede, spesielt siden jeg ikke kan sende inn noen søknader raskt eller i tide. Det finnes også muligheten for intensiv familieomsorg, som jeg allerede har brukt én gang, men dessverre hjalp det bare med to eller tre problemer og ikke med resten, men takk Gud for at det ikke er problemet med å få barna mine tilstrekkelig og alderstilpasset oppdragelse. Problemene ligger mer på min side og svakheten jeg har med meg selv som person. Jeg skulle gjerne bare pakket tingene mine og dra, solgt alt som ikke er spikret fast, og så bare dra. Selv om jeg selger alt, er makssummen jeg får 5000 euro. Dette vil imidlertid ikke være nok til å dekke basisutstyret til bobilen og eventuelle fremtidige kostnader. Hvis jeg da har en inntekt på €700 i måneden, burde vi kunne klare oss en stund uten å måtte sulte. Så jeg tenkte jeg skulle sende inn en anke. Kanskje det finnes folk der ute som ønsker å hjelpe oss i vår situasjon. Vi ville være evig takknemlige og ville selvsagt belønnet dem hvis det var i min makt. Jeg svarer gjerne på eventuelle spørsmål du måtte ha. Tusen takk for oppmerksomheten hvis noen har lest dette.

Jeg ville legge til i vedlegget at jeg har adoptivforeldre som også eier et hus. Jeg ble adoptert av denne familien, og de har tatt vare på enda en sønn. Denne sønnen har andre foreldre som er veldig velstående pluss en bestemor som eier en leilighet og tjener mye penger. Dessverre har og har broren min hatt andre muligheter i livet, eller takk Gud for ham. Adoptivforeldrene mine sa at de vil leie ut den nedre halvdelen av huset. De spurte også meg, og faren min ville ha 1500 euro i måneden fra meg pluss eventuelle reparasjonskostnader. Selvfølgelig visste han at jeg, som Helena, skulle gå over i tidligpensjon og ikke hadde råd til det, så jeg tenkte jeg skulle prøve å gå offentlig ut, kanskje fremmede ville synes litt synd på oss eller meg.