Jeg er 62 år gammel. Jeg er fysioterapeut av yrke. Dessverre ble jeg syk med Parkinsons sykdom og onkologisk sykdom i ryggmargen, «det harde skallet i ryggmargen og hjernen kollapser, og cerebrospinalvæske lekker (dette er væsken som beskytter hjernen). Jeg har gjennomgått dyp hjernekirurgi, nå har jeg implantater i begge hjernehalvdelene mine. Jeg lever på batterier som en robot, men denne autoimmune sykdommen ødelegger meg. Jeg ser og forstår at jeg dør sakte, det står her som et stearinlys, beina mine tørker ut, jeg sitter for tiden i rullestol mens jeg beveger meg rundt hele uken med noen spesielt slike flekker, og nå forstår jeg at dette skyldes den autoimmune sykdommen, hemoglobinet mitt synker, selv om det for tiden er rundt 90. Hvis du spør meg, er dette ikke liv, men lidelse. Jeg skulle ønske jeg kunne lukke øynene akkurat nå og være borte, slik at ingen rundt meg kunne høre meg. Jeg blir bare husket for det gode, det eneste som stopper meg er at jeg er kristen, og jeg vet at Gud ikke aksepterer selvmord. I Bulgaria finnes det et ordtak: du lever med makt, men du dør ikke med makt. I Tyrkia finnes det en klinikk, en spesialisert klinikk. Bare for kreftpasienter med alle typer sykdommer og for mange kurerte mennesker, sendte jeg dokumentene mine, jeg snakket med legen, men jeg har ingen mulighet, og heller ikke familien min, til å dekke store utgifter, og de gir meg over 75 % garanti for at jeg vil bestå og returnere til Bulgaria til fots, men... akk. Hvorfor henvender jeg meg til dere, kjære mennesker, for å forstå meg riktig, for å hjelpe meg og sammen sikte mot den gylne toppen - "Seier over kreften" slik at den kan slutte å utvikle seg og visne bort. Jeg er ikke grådig etter livet, men jeg vil leve i det minste litt lenger slik at den kan huske meg litt. Barnebarnet mitt, som for tiden er 4 år gammel og skal uteksamineres 6. september, skjelver jeg ikke hver dag fordi jeg ser frykten i professorens øyne, hver gang han besøker meg gjentar han det samme: "Gjør alt etter boken fra nå av, lev hver dag som om det var din siste og be til Gud om å la mirakelet skje" og vi lurer på om det nesten har gått et år siden han gjorde den siste ryggoperasjonen og Til tross for smerten, sorgen, vekten, er jeg fortsatt i live, og jeg er lykkelig som et lite barn. Jeg spurte ham når jeg ville kunne sitte oppreist, og han sa aldri til meg, og jeg begynte å gråte. Hvorfor professor? Fordi vi klippet av halen helt, og det er derfor du er i denne situasjonen nå. Jeg fortalte deg at jeg er omgitt av puter, slik at jeg kan sitte på sengen, og jeg skulle ønske jeg kunne stå opp og gå en tur, sitte oppreist som en vanlig person, spise og bruke toalettet alene, men akk, jeg satte pris på denne Guds gave veldig sent. I Bulgaria er ikke folk sånn. En person på 62 år burde allerede være en forberedt reisende. Til Herren. Løft hendene deres, og Guds barmhjertighet er mitt liv, og avgjørelsen er din. Levende og sunne velsignelser, elsk hverandre og bli elsket. Gud, la meg fortelle deg, dine familier, venner, nære slektninger, alle som elsker deg, og alle som du elsker dem. Бог да ви пази!

Поздрави д-р Славянка Асенова.

PSI ber deg om å unnskylde meg og tilgi meg for stavefeilene. Jeg fortalte deg hvordan jeg er, eller jeg kan skrive. Jeg snakker inn i mikrofonen, og den tar opp, men jeg snakker også til den slik at den er stabil, så det er så mange stavefeil, jeg beklager igjen! Hvis du tillater meg, vil jeg bare si deg én ting: "Smil så mye som mulig, for en dag uten et smil er en bortkastet dag!"